promo_03

Kommentarer

Reiseliv og livsstil i alvor og glede

 Kelneren på l’Ogenblik i Gallerie des Princes skryter uhemmet av den norske skreien: Skrei florentin ciut a la vapeur douce.. Norwegienne- tres bon, monsigneur! Uvitende om min nasjonalitet. Jeg bestiller, og han svinser ned i kjøkkenavdelingen.  Jeg er i Brussel – igjen. Regelmessige møter i EUs reisebransjeorganisasjon. OK, så har byen kanskje mistet den nyhetens spenning enhver by har for meg de første gangene jeg er i den. Men, likevel, en sleng innom Grand Place hører med. Og en rusletur gjennom Rue Bouchers, som selv en grøssen februarkveld har bordservering ute under infrarøde lamper. Og de sitter der, alle delegasjonene, møtedeltakerne, turistgruppene og forretningsfolk som ennå synes den trange, overmøblerte spisegata er spennende. De ser med overbærenhet på de ennå mer uerfarne Brusselsreisende som siksakker seg mellom bord og innpiskere til restaurantene, under kulørte lys mens de storøyd sluker inntrykkene fra dette som vel er byens mest kjente turistfelle. 

Jeg sitter der av og til selv, med blåskjell og hvitvin mens jeg tar et mentalt frikvarter fra sakslister og byråkratisk kommisjonsspråk. Er ikke mer snobbete enn at jeg trives i denne lille smeltedigelen av utenlandske turister, politikere og forretningsfolk. 

Denne kvelden ble det middag innendørs. Etter en sveip bottom Grand Place- hvor de fleste fasadene lå bader i blodrødt lys. Vakkert… Og tankevekkende. Paristerroren er ikke så langt unna i tid. Ugjerningen ble etter alle solemerker planlagt her i Brussel. Flere av morderne kom herfra. 

Det har Brussel tatt inn over seg. Da jeg kom ut fra Bruxelles Centraal, var det første synet som møtte meg to unge soldater, i kamuflasjemønstrede battledresser, og med tunge automatvåpen i beredskapsposisjon.  Jeg så flere av dem i gatene. 

Men Grand Place var badet i rødt for å feire Valentindagen. Hjertets farge, kjærlighetens farge. 

Min kollega som bor i byen fortalte meg at det var en viss uhygge den første uken etter terroren i Paris. En vond årvåkenhet. Noe fremmed, liksom. Jeg skjønner hva han mente. Omtrent som å oppdage at din kjære eller nære venn ikke er den du tror, likevel. Illusjonene brister. 

Men så vil livet det slik at også vonde ting fader ut. Verden normaliseres. Jo, de ser de militære. De vet at overvåkningen er trappet opp på ubestemt tid. Man ser at noen av og til stirrer på andre med mistenksomme øyne. Men livet i Rue Bouchers blunker mot de fargede lysene som før, og turister knipser selfies og andre bilder mot de vakre fasadene rundt Grand Place. Som altså bades i rødt. For å hylle kjærligheten. Og kanskje for å fortrenge  bildene av blodige og grusomme handlinger som Brussel ufrivillig og indirekte  har blitt berørt av.

Annonse