Annonse

Vi rusler oppover den ikke særlig bratte åskammen, og har kors rundt oss i alle retninger. Forbruker

Cross Hill – en sterk opplevelse

Pave Johannes Paul II knelte på Cross Hill i 1993 og erklærte stedet som en plass for håp, fred, kjærlighet og offer.

Tekst og foto: Alf G. Andersen

CROSS HILL, LITAUEN (NYEReiselivsavisen) Den som er reiseglad og har evnen og viljen til å forflytte seg utenfor den guidede lysløypa, kan få mange fine opplevelser med seg i bagasjen. Sist jeg nærmest snublet over en severdighet, var under en reise i Litauen for noen uker siden. Jeg hadde besøkt vakre og karismatiske Vilnius med sin fascinerende arkitektur tuftet på en historisk fortid som får mye annet til å blekne. Men det er en annen historie.

Kristus – omfavnet av kors

Kristus – omfavnet av kors

Jeg var altså på vei fra Vilnius retning havnebyen Klaipeda, en by som i seg selv er en reise verd der den ligger ved en lagune som er så stor at du undrer deg over hvorfor du ikke har hørt om den tidligere. Klaipeda var altså dagens mål da en av oss som reiste sammen foreslo at vi skulle gjøre en avstikker til Hill of Crosses som visstnok var et besøk verd. Det gjorde vi – og ingen av oss har angret et sekund!

 

Åskam med 100.000 – eller 400.000 kors

Hva er Hill of Crosses? Nøyaktig det navnet forteller. En ås i et paddeflatt landskap, en ås med hundretusenvis av trekors ute i det åpne landskap. Hvor mange? Inge vet svaret med sikkerhet, for som bildene viser, er de nesten umulige å telle. Enkelte påstår at her er det 100.000 kors, i Wikipedia opereres det med 400.000 – og det på et svært begrenset område.

Vi rusler oppover den ikke særlig bratte åskammen, og har kors rundt oss i alle retninger.

Vi rusler oppover den ikke særlig bratte åskammen, og har kors rundt oss i alle retninger.

Vi rusler oppover den ikke særlig bratte åskammen, og har kors rundt oss i alle retninger. Noen små, ikke større enn en langfinger, noen større, og noen svært store. På de siste ser vi ofte en fastnaglet og lidende Jesus som skuer ned på oss syndige mennesker. Dette må vi få vite mer om. Heldigvis er det på stedet engelsktalende guider som kan berette om historikken, om mytene, om realitetene og om nåtiden i det som er blitt litt av et valfartssted for religiøse litauere. Og dem er det mange av.

Legenden om faren og hans dødssyke datter

Stedet ligger rett nord for byen Siauliai, ikke langt fra hovedveien. Den legendariske opprinnelsen til Cross Hill er ikke spesielt troverdig, men det er det mye annet som heller ikke er. For flere hundre år siden pleiet en fattig og ulykkelige bonde sin dødssyke datter. En morgen måtte han til byen eller ut på jordene for å skaffe mat, og pikebarnet var så sykt at han tvilte på at hun ville være i live når han kom hjem igjen. Etter å ha forlatt huset, ba han en intens bønn til Gud.

Hvis Gud helbredet hans datter ville han sette opp flere kors på åsen rett ved huset.

Hvis Gud helbredet hans datter ville han sette opp flere kors på åsen rett ved huset.

Hvis Gud helbredet hans datter ville han sette opp flere kors på åsen rett ved huset. Da det lir mot ettermiddag og kveld, kommer han tilbake og blir møtt av et strålende pikebarn så frisk som faren bare kan drømme om. Resten av beretningen sier seg selv. Korsene kom opp på kort tid, det ble stadig flere av dem og Cross Hill var skapt.

Historien kunne ha endt der med katolikker som valfarter til åsen og medbringer kors for å hylle sin frelser. Men verdenshistorien er for inhuman til det. I 1795 ble Litauen, etter i mange år har vært forbundet med Polen, erobret av russerne og dermed en del av det russiske rike. Det var opprør både i 1831 og 1836, og det var den gang Cross Hill ble en del av landets nedskrevne historie. Mange av opprørerne forsvant, og mange av de etterlatte valgte å minnes dem med å sette opp kors på Cross Hill.

Pave Johannes Paul knelte for fred

I 1918 ble Litauen igjen uavhengig, og fra da av ble Cross Hill benyttet som et valfartssted der man ba om fred for landet, og for ettermælet til dem som hadde falt under krigen mot russerne. Fra 1940 ble Litauen først okkupert av Sovjetunionen, og deretter av Tyskland. Da andre verdenskrig nærmet seg slutten i 1944, trakk nazistene seg tilbake, og Sovjetunionen okkuperte Litauen på nytt. Den 11. mars 1990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen.

I årene 1940-1990 opplevde det plagede folket altså nye bølger av elendighet. Russerne så med stor misnøye på litauerne som dro til Cross Hill og plantet en skog av kors på åsen, noe de gjorde for å markere en uavhengighet de ikke hadde, en religion de forholdt seg til og en kulturarv de ikke ville gi slipp på. Dette ville ikke Bresjnev & Co ha noe av. Både i 1963 og 1973 sendte de bulldozere opp Cross Hill og jevnet alt med jorden. Det skal også ha foreligget planer om å bygge en dam på stedet. Men det ble aldri noe av. Derimot ble Litauen den 11. mars 1990 den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra den forhatte unionen. Frihetens øyeblikk var mange i Litauen, men det spørs om ikke det største av dem alle var da pave Johannes Paul II knelte på Cross Hill og erklærte stedet som en plass for håp, fred, kjærlighet og offer.

Pave Johannes Paul på Cross Hill i 1993.

Pave Johannes Paul på Cross Hill i 1993.

Nærmere deg min Gud

Tilbake til vår egen tid og dagen i dag. Det er med rare følelser jeg rusler opp på toppen av åsen med hundre tusenvis av kors rundt meg. På en måte fornemmer jeg at dette er et Litauen i miniatyr. Glede over at undertrykkerne fra vest og øst ikke lenger regjerer innenfor landets grenser. Små og store kunstverk, noen preget av tidens tann og andre i ferd med å tilintetgjøres av tidens tann. Og den grenseløse friheten til å tro på det man vil og å regjere som man vil.

Et blikk med forventning om at hun en gang skal møte sin frelser.

Et blikk med forventning om at hun en gang skal møte sin frelser.

Bak meg holder en gammel kone med skjørt og skaut knyttet under haken seg fast i rekkverket for å overvinne trinn etter trinn. Hennes hensikt er direkte, hun skal opp og nærmere Gud. Tidligere så jeg alle dem som knelte ved det store korset nede på sletta med blikket vendt oppover mot Jesus på korset og Gud i himmelen bak ham. Også der er en eldre kone som skuer opp mot den lute skikkelsen på korset. Det er som om hun med øynene henvender seg til ham i forvissning om at de skal møtes om ikke så lenge.

Nede på sletta er marken også overrislet av kors. Et av dem ser ut til å være flunkende nytt. Jeg studerer det nærmere og kan lese teksten som forteller at korset for bare noen dager siden var plassert der av representanter for danske presseveteraner.

Sterkere opplevelse enn tenkt

Idet jeg forlater Cross Hill møter jeg en prosesjon på flere hundre ungdommer, mange av dem kledd i fortidens klær. De bærer kors og faner, og de har vandret en mil eller to for å nå sine mål. Kanskje kommer de fra en skole i distriktet. Med åpne ansikter som også uttrykker glede, stirrer de på åsen som nå endelig har åpenbart seg foran dem. De er kommet frem.

Kanskje blir man mer lettrørt med årene, kanskje er religionen likevel ikke så fjern som man ofte tror, uansett ble vandringen på Cross Hill, utenfor allfarvei en langt sterkere opplevelse enn jeg hadde tenkt meg. Klaipeda by må sannelig levere om den skal måle seg med dette!

Kommentarer