Annonse

Sjekta ca 1960 Foto: Rolf Forsdahls gamle album.. Forbruker

Det var en gang en sommer…

Rolf Forsdahl blar i minneboken...Sommerdagene var uendelige den gangen. Solen var der...eller ikke. En elleveåring brydde seg ikke om sol.

Det gamle, uskarpe sort-hvitt bildet falt ut fra fotoalbumet som jeg hadde fått av min mor for mange år siden da jeg skulle legge det over i en annen skuff. Jeg plukket det opp, og ble brått og uventet satt 55 år tilbake i tid. Så sterkt sitter minnene i meg fremdeles, etter alle disse årene….

Det var den sommeren jeg fylte elleve. Forventningen jeg kjenner kan ikke beskrives. Lukten av saltvann, blandet med angen av bensin og gammelt fiskeslo er duften av himmel. Av sommer, av ferie, av skjærgård. Bukten ligger der gråspeilblank, bare dovne tidevannsbølger får overflaten  til å leve. En mild og svak vind rasler i orekrattet bak meg. Snart… Snart… Noen måker starter en høylytt krangel i lufta over skogholtet i åsen til høyre. Jeg hører det og hører det ikke.

Den gyldenbrune tresjekta som ligger fortøyd ved steinbrygga her nede i Neskilen ved Eydehavn bikker svakt mot styrbord. En byguttunge på elleve aner ikke hva styrbord er. Han ser bare at sjekta til onkel Jens ligger skrått i vannet. Fordi onkel Jens sitter på ripa og tørker svetten av panna med et rutete lommetørkle. En terne stupdykker ned i vannet bare noen meter fra bryggekanten. Den letter sekundet etter med en blank stingsild i nebbet.

 Kriblende forventninger

 «Det er kompresjonen. Mi skal nok få han i gang… jau, jau..» sier onkel beroligende. Han er ikke min kjødelige onkel, men onkel Jens og tante Marie er mor og fars nærmeste venner, og foreldre til min beste venn Nils-Arne, to år yngre enn meg. En elleveåring vet lite om gamle, ensylindrede  FM-motorer og bakslag i sveiven og kompresesjon som måtte justeres med en lang skrutrekker. Bare at sjektemotoren ikke alltid ville starte, at de kriblende forventningene lett kunne snus til en grusom nedtur, hvor vi måtte samle opp kurvene og posene og sekkene vi hadde båret de to kilometrene til bryggen der nede i Neskilen, og gå samme veg tilbake til Solhøy på Saltrød. Vegen var så uendelig mye lenger på en slik hjemveg enn når vi småløp den fra huset der onkel og tante bodde og ned til sjekteplassen, med sommerfugler og ternesskrik i hjertet..

 «Hopp ombord gutter –  mi skal på tur…!!»

 Jeg husker hvordan jeg mentalt begynte å forberede meg på at det ikke ble noen sjektetur denne gangen heller. Ingen fiskestopp ved Gjerstadholmen eller tøffende tur sydvestover i Tromøysundet, hvor vi kanskje fikk se en og annen Ancas Queen 24- tilsvarende en Princess på 48 fot i dag – eller en av de nye plastbåtene med påhengsmotor som kjørte så fort at de nesten ikke var nede i vannet…

Så lyden av et par  nølende tenningsslag. Puff!  Puff!  Og onkels grynt da han dreide sveiven nok en gang. Så: Tøff…. Tøøøøff… Tøfftøfftøff…. Motoren startet. Onkel satte seg på motorkassen og smilte blidt. «Hopp ombord, gutter- mi skal på tur…!!

 Strøm… eller napp??

Min påpasselige og overbeskyttende mor hadde pålagt meg å bruke svømmevest når jeg var i båten- et bredt, stivt, uformelig belte av  gråhvit seilduk fylt med sjøgress. Et par år senere kom de rødorange, fylt med kork. Jeg hatet dem. Både de grå og de rødorange. Men det var prisen for å kunne være med på den optimale sommeropplevelsen, den som gjorde at hver vinter bare var nedtelling til en ny sommer. Sjekteturene med onkel Jens og Nils-Arne. Fisket med bunnsnøre og klissete blåskjellinnmat på kroken.  Spenningen ved å kjenne dirringen i snøret som var surret godt rund pekefingeren. Strøm… eller napp??

 Opplevelsen kan ikke sammenlignes

Og turene helt ut til Merdø, ytterst i Galtesund, innseilingen til Arendal – det tok flere timer en veg i 5 knops fart- når det var havblikk. Var det ikke det, holdt onkel Jens seg trygt inne i Tromøysundet.

Båten vår bruker to timer fra Stavern til Koster i dag. Men opplevelsen kan ikke sammenlignes.  . Jeg fikk styre. Det vil si, holde i rorkulten og legge opp kursen dit onkel pekte. Jeg kjenner ennå de umerkelige vibrasjonene som den tobladede propellen sendte gjennom roret.

 Vi telte utedager eller innedager

Sommerdagene var uendelige den gangen. Solen var der…eller ikke. En elleveåring brydde seg ikke om sol. Vi telte utedager eller innedager. Kortermet trøye eller ullgenser spilte ingen rolle. Regntøy derimot betydde innedag. Ute var det uutforskede hjørner av den store hagen, noen fristende ripsbusker med sure, lyserøde kart der bakerst i tante Maries kjøkkenhage. En gammel Gråtass stuet bort bak uthuset som også rommet et lite grisefjøs med to skrikende griser. De ville gi oss en kjærkommen pakke med saltet svinekjøtt senhøstes.

 Sommeren var uendelig

Og verdens søteste, saftigste, sorte kirsebær i det store treet rett ved hushjørnet – Nils-Arne og jeg klatret helt opp i toppen og kunne sitte der i evigheter mens vi proppet oss med bærene foreldrene hans skulle ha til syltetøy og saft gjennom en lang vinter, mens vi fant opp den ene røverhistorien etter den andre om alt vi hadde opplevd hver for oss gjennom vinteren for å imponere hverandre.

Sommeren var uendelig. Myggstikk, skrubbsår, solbrente armer og nakke. Kandissukker i kremmerhusposer og tantes hjemmebakte brød. Og Nils-Arnes nyeste Hardyguttene – bok, som jeg slukte i dukkehuset deres når jeg klarte å få en liten stund for meg selv.

Dufter, lyder, stemninger og synsinntrykk jeg  lagret….. Det var alltid noe nytt å finne på, å oppdage, å glede seg til. Jeg var så lykkelig som en elleveåring kunne være.

Det var Ferie.

 Fart spenning, opplevelser for alle…

Jeg snur tidsspeilet fra tidlig sekstitall til tjuehundreog seksten. Jeg er farfar nå. Barn har fremdeles sommerferie. Hos slektninger; eller sammen med foreldre. Jeg ser annonsene fra min egen bransje: Drømmeferien for familien på Kreta, i Florida, i Legoland. Fart, spenning, opplevelser for alle! Løp og kjøp… Mine egne barnebarn forteller med glød om ferieopplevelser fra Santorini, Fort Lauderdale og Karpathos. Snorkling. Vannscooter. Spennende utflukter, smaker og hendelser,  Det er så lett for en gammel gubbe å tenke at, så bra –  ja, men fordypningen, da? Undringen? Nysgjerrigheten? De stille stundene med inntrykk?  De nære hendelser og ting? Var det ikke så mye bedre før?

 De samme minnene – de samme opplevelsene

Og jeg klarer ikke å legge bort det spørsmålet som nager meg: Klarer vi å gi barna de samme minnene, den samme opplevelsen av å utforske, observere, leve, fantasere og finne på som da jeg var pjokk? Eller er det bare «kul action» som gjelder?

Det er noe med balansen mellom innpakning og innhold av opplevelser som skurrer et sted der inne i en rusten farfar-sjel… Noe med forholdet mellom tid og åpne sanser.

 Jeg overvinner min gammelmanns-skepsis og ser for meg at om 55 år er det de som sitter og mimrer over et digitalt bilde fra en barndoms ferieverden som var så annerledes enn min.

Jeg legger det gamle fotografiet  tilbake i albumet.

 

Kommentarer

Annonse