Annonse

Frauenkirche i all sin prakt med sin 91 meter høye kuppel som i hundrevis av år har vært et varemerke for Dresden. Forbruker

Dresden og Frauenkirche – sorg og skjønnhet

Dresden var før den annen verdenskrig en av Europas fremste kulturbyer. Frauenkirche var en av Dresdens fremste kulturskatter. Natten til 14. februar 1945 ble begge tilintetgjort. Sammen utgjør de i dag et fascinerende hele der skjønnhet, grusomhet, sorg, ettertanke og beundring alle er viktige elementer som gjør Dresden og Frauenkirche «eine Reise werd».

Jeg har flere ganger vært i Dresden, første gang så tidlig som i 1956, siste gang for et par måneder siden. Og hver eneste gang har jeg befunnet meg i den gamle bydelen, og har latt øynene hvile på et kulturelt og arkitektonisk mangfold som er uten like. Og hver eneste gang har jeg stått med gråten i halsen, en reaksjon som er dirigert like mye av glede som av sorg.

Tilbake til 1956 da jeg sto ved ruinene av protestantiske Frauenkirche og som 14-åring prøvde å forstå menneskehetens umenneskeligheter. Det klarte jeg ikke den gang, og det klarer jeg ikke i dag. Jeg husker haugen av steinblokker som lot til å være urørte siden tilintetgjørelsen i 1945. Jeg husker heg prøvde å forestille meg det som hadde vært. Den ble bygget mellom 1726 og 1743, og står på en plass der fortidens kirke ble bygget på 1000-tallet. Arkitekten George Bahr lot kirken pryde med en enorm kuppel som i årene som kom skulle bli et kjennemerke for Dresden. Kuppelen raget 91 meter over bakken og mange i sin samtid kritiserte arkitekten for at kuppelen neppe vil tåle tidens tann, og etter hvert rase sammen. Kritikerne tok feil. I 1760 bombarderte prøyssiske styrker kuppelen med granater. Samtlige prellet av, og Frauenkirche overvant alt. I 1849 var den i sentrum for gatekamper under et revolusjonært opprør. Men kirken holdt stand. Det gjorde den ikke under bombingen i 1945 da krigen var i ferd med å ebbe ut.

650000 sprengbomber – 200000 brannbomber

En beretning om Frauenkirche er ikke fullstendig uten også å erindre det som ellers skjedde i Dresden den fryktelige natten. Det var da britiske og amerikanske bombefly tilintetgjorde størstedelen av byen med 650.000 sprengbomber og 200.000 brannbomber. Selv 70 år senere er det ingen som vet hvor mange som omkom. Tallene varierer mellom 35.000 og 150.000. De fleste omkomne var voksne kvinner, og minst 5000 barn.

Asfalten kokte i flammehavet

Angrepene skjedde i puljer De 244 Lancaster-flyene møtte ingen motstand natt til 14. og 15. februar. Ildstormene etter brannbombene var så voldsomme at folk ble suget inn og tilintetgjort i flammehavet. Mange som hadde søkt tilflukt i kjellerne døde av surstoffmangel. En britisk soldat som var krigsfange i Dresden, berettet i ettertid at varmen under ildstormen var så sterk at de fikk asfalten til å koke, og folk klarte ikke å rikke seg fra underlaget. I noen tilfluktsrom var varmen så sterk at mennesker smeltet og rant ut over gulvet. Soldaten måtte telle hodeskallene for å se hvor mange som hadde omkommet.

«Menneskenes ondskap mot hverandre»

Forfatteren Gerhart Hauptmann, som kalte Dresden «min ungdoms morgenstjerne», skrev etter katastrofen som han selv hadde opplevd: «Den som hadde glemt hvordan man gråter, lærte seg det igjen under Dresdens ødeleggelse». Den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut befant seg i byen under bombingen. Hans øyenvitneskildring i romanen Slaktehus 5 skildrer angrepet som et absurd eksempel på menneskenes ondskap mot hverandre.

Det som gjorde bombingen til et ufattelig paradoks var at Dresden var helt uten militær eller industriell betydning. Derimot var byen oversvømt av flyktninger som søkte tilflukt i et område som neppe ville bli rammet av krigen. Der tok de feil. Og her ligger også mye av forklaringen på hvorfor bombingen i ettertid er karakterisert som en krigsforbrytelse. I humanitær sammenheng lar den seg neppe unnskylde av Hitlers grusomme forbrytelser mot menneskeheten. Bevisst tilintetgjørelse av forsvarsløse er en forbrytelse uansett hvilket side av fronten den finner sted.

Severdig den dag i dag

3Jeg skriver innledningsvis om «skjønnhet, sorg, ettertanke og beundring», og dette er begreper seg gjør Dresden og Frauenkirche så severdig den dag i dag, ikke minst fordi kirken er gjenoppbygget i all sin prakt. Det er også det klassiske gamle bysentret som i dag fremstår som det gjorde før krigen. Praktfull arkitektur, museer, opera, flere kirker – alt ligger til rette for den som vil nyte fortiden – og glede seg over nåtiden.

Da jeg betraktet steinblokkene på torvet i 1956, undret jeg meg over hvorfor DDR-myndighetene ikke hadde fjernet dem. Men de ble altså liggende til muren falt i 1989, og kort tid etter lekte man med tanken på å gjenoppbygge kirken stein for stein. 14 borgere med blant andre trompetisten Ludwig Güttler i spissen forfattet «Ruf aus Dresden» («Ropet fra Dresden»). Talen om å restaurere kirken, holdt på 45-årsdagen for bombingen den 13. februar 1990, traff et verdenspublikum som etterhvert samlet seg i ulike grupper og samlet inn penger til arbeidet. I 1994 ble grunnstenen for rekonstruksjonsarbeidet lagt. Krypten i kirken ble ferdig i 1996Arbeidet ble påbegynt, hver enkelt stein ble nummerert og man fant frem til fortidens plassering. Stein som hadde smeltet i ildhavet, ble hugget ut fra det opprinnelige gamle steinbruddet. Så ble kirken, sakte men sikkert gjenreist, og i 2005 ble den gjenåpnet. Og da kommer begrepet som skjønnhet og beundring til sin rett. Kirken var vakker som aldri før. Og midler til gjenoppbyggingen ble samlet inn fra hele verden. Blant annet bidro flere av pilotene som hadde vært med på bombingen i 1945. Det er også all grunn til å merke seg bidraget fra en av de britiske pilotene og hans sønn. Sammen laget de korset som i dag troner på toppen av kuppelen. De kommer fra Coventry som ble hardt rammet av tyske bomber i krigens første fase. Coventry er i dag vennskapsby med Dresden. Ikke rart man kjenner en klump i halsen når man står på torvet, skuer mot kirken og er kjent med beretningene fra fortid og nåtid.

Også kontroversielle sider ved bombingen

Men det er også kontroversielle sider ved denne saken. Bombingen av Dresden ble planlagt og gjennomført av sjefen for RAF Bomber Command, Arthur Travers Harrig, også kalt Bomber-Travis. I London er det reist en statue av generalen som tyske myndigheter, nytteløst, har protestert mot. Den er blitt tilgriset så mange ganger at den nå har politivakt.

1

Et besøk i Dresden og Frauenkirche gir så mye at man knapt makter å få det hele med seg. Frauenkirche er altså en historie for seg selv. Det er også det praktfulle Zwinger-museet ti minutters gange fra kirken. Der kan du blant annet se et av verdens mest berømte malerier –  Rafaels Sixtinske madonna – og en rekke andre internasjonale storheter. Zwinger er med sin praktfulle arkitektur i seg selv verd et besøk. Det er også Semper-operaen som ligger rett ved.  I det gamle sentrum er det også en rekke andre historiske bygninger som er gjenoppbygget stein for stein. Når man rusler rundt og tar det hele innover seg, er det nesten ikke tik å fatte hvordan man har klart å gjenskape fortiden. Hadde det ikke vært for menneskene og kjøretøyene, ville man vært fullstendig hensatt til 1700-tallet.

 

Unn deg en reise til Dresden

Derfor. Unn deg selv en reise til Dresden i hjertet av Sachsen. Selv er jeg ikke i tvil om at dette er en historisk og kulturell opplevelse uten sidestykke. En rusletur gjennom den gamle byen, langs Elben som smyger seg inntil de historiske bygningene, og en øl på plassen foran Frauenkirche. Her er så stille, så vakkert, så evig. Du glemmer det aldri. Men høydepunktet er likevel besøket i den gamle og nyoppbygde kirken. Du lener deg tilbake og ser mot kuppelen langt der oppe. Du vandrer stille gjennom benkeradene, og du står foran alteret og undres er det som engang var – og likevel er. Når det er dag, kaster solen sine stråler gjennom glassmaleriene. Når det er kveld er det som om ærbødigheten er enda sterkere. En gang var alt dette ruiner. Nå er det sterkt og levende. Praktfulle Frauenkirche.

 

Kommentarer

Annonse