Annonse

Forbruker

Fra reisehjertets minnebok: Cuba Libre!

«Mente jeg ville slippe unna med bare et par års fengsel for å ha fornærmet regimet.»

 

«Todo est possible» står det på en liten plakett jeg fikk fra Castro’s turistmister i 1995. Jeg var regimets gjest under en overraskende åpen turistmesse i Havana, og holdt et innlegg om skandinavisk krav til demokrati, toleranse og rettssikkerhet for de destinasjoner man ville samarbeide med.

Jeg var innlosjert i toppetasjen på sagnomsuste Hotel International en drøy uke. En norsk journalist fra en venstreorientert avis som også var invitert, mente jeg ville slippe unna med bare et par års fengsel for å ha fornærmet regimet. Men jeg fikk min generøse kvote friske muhitos og en eske feite sigarer etter endt foredrag. Og et vennlig håndtrykk ledsaget av en hjertelig bemerkning om at man satte stor pris på ærlige kommentarer til en vanskelig politisk prosess.

Cubanernes smittende livsglede

Men det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var cubanernes livsglede. Bestemor på 85 og pjokken på fem som stod i samme kø foran disken i butikken og hørte de samme sambarytmene fra en skurrende høyttaler, vrikket seg like naturlig, selvfølgelig, smidig og lekende i en diskret dans med seg selv. Begge med store, tannløse smil i dette tilfellet. Det var en potent, utadvendt og smittende energi i musikken, i gatene, i øynene på dette spesielle folket.

Kollektivtransport – amerikanske biler fra 50-tallet

IMG_0799Jeg nøt den avslappende atmosfæren langs Malecon – gata som skiller Havana fra havet. Gata hvor barna leker, ungdommen svermer og de eldre – ja, de svermet, de også.

Flåten av amerikanske biler fra 50-tallet, med tilsynelatende intakte karosserier, men med en mekanikk som i det store var byttet ut med daværende sovjetiske komponenter eller reparert med tape og ståltråd, grep hjertet til en fra før bilgal nordmann. Disse bilene er en underlig del av Cubas kollektivtransport.

En surrealistisk reiseopplevelse

Nok om det. Havannas gamle, spanske bydel var under oppussing som en del av verdensarv-prosjektet. Pastellfarger, spanske balkonger, tungt, mørkt treverk formet en latinamerikansk ramme rundt en surrealistisk reiseopplevelse. Min tildelte guide tok meg med til kafeen der Ernest Hemningway skrev Den gamle mannen og havet. Gitaristen som spilte for oss under lunsjen da, var over nitti og hevdet at han hadde spilt for Ernest, også.

IMG_0805

Utenlandske aviser og ikke penger

Ingen tiggere var å se. Men det var et tankekors at den eneste som hvisket til meg i forbifarten, spurte etter utenlandske aviser, ikke penger. Og at jeg, under en av de offisielle arrangementene, ikke bare ble bydd på sigarer av verten (som jeg avslo, røker ikke) også ble budt på «underholdning» av en vakker kubansk jente. Avslo her også – gifteringen satt som støpt.

Jeg ble tatt med til Varadero og så en ekstraavaganse jeg vanskelig kunne forestille meg. Til Caya Coco, hvor all inclusive- stedene i luksusklassen til europeiske reisearrangører glitret i strandkanten. Jeg snakket med folk i regjeringen som fortalte at en av fordelene med «planøkonomi» og statlig eierskap var at når den europeiske utbyggeren ønsket å bygge 14 etasjer for å utnytte tomta best mulig, kunne man bare si at maks høyde var 4 etasjer av miljømessige grunner, men utbygger kunne få firedoblet grunnarealet for å bygge i lengden, ikke høyden.

Katolikker – og kommunister

Jeg så et Cuba som struttet av livsglede, energi og optimisme – og kontraster. Alt fra den spanske, gamle bebyggelsen vs de grå kommunistbygningene fra sytti- og åttitallet, til livsnerven i gatene. Guiden min, statlig ansatt, tjente like mye som sin legekone, også statlig ansatt. Abort var vanlig sykefravær hos tenåringsjenter. Jeg spurte guiden hvordan det hang sammen med det faktum at de fleste var katolikker? Rå latter til svar. Og en påpekning om at » de sier at vi er kommunister, også!!» Mer latter.

Fascinerte, imponerte og provoserte

Et Cuba som fascinerte og imponerte, samtidig som det provoserte. Som den lokale politimannen som stanset Mercedesen guiden og jeg hadde fått disponere og hevdet at sjåføren hadde kjørt for fort. Ingen radar, ingen stoppeklokke. «Jeg synes farten var for høy!». En bot kontant på stedet eller om sjåføren ville protestere, førerkort beslaglagt og frammøte på den lokale politistasjonen dagen etter – var han heldig, ville klagen ikke ta mer enn en uke. Sjåføren betalte. Boten tilsvarte en ukes statlig lønn. Ingen kvittering…

Det var dengang. Jeg gav både guide og sjåfør 50 US dollar i tips da vi tok farvel på flyplassen. Jeg har aldri, gjentar aldri, sett større spontan glede i noe ansikt enn da sjåføren åpnet konvolutten.

Grått og trist – i sjel og hjerte

Jeg har ikke vært på Cuba siden, tross noen forsøk. Møtekollisjoner, sykdom i familie med mere kom i vegen. Men jeg har en bred skare av bekjente som ofte reiser dit. De forteller om et folk og et samfunn som langsomt er blitt grått og trist i sjel og hjerte. Optimismen etter kommunismens fall på slutten av åttitallet er skadeskutt. Levestandarden gikk aldri i blomstring. Friheten i presse og samfunn uteble. Bare rytmene ble tilbake, men hva hjelper det når gitaren er sur fordi det ikke er penger til å skifte strenger… ?

Ny optimisme

Nå syder ny optimisme i de smale smugene, i palmelundene og i fiskerlandsbyene. Forholdet til USA er i ferd med å bedres. Det er ikke lenger «om», men «når» embargoen oppheves fra Washingtons side. Dollarstimen er på veg.

På en hylle i gangen min står det en ganske fin, håndlaget modell av en galeas fra 1500-tallet, mastehøyde rundt halvmeteren. Jeg kjøpte den på ett av Havannas mange torg. At skuta, som ikke fikk plass i bagasjehylla på Air Cubanas statlig eide fly, fikk eget sete i en ellers full Business Class, er en historie for seg selv. Fyren som ble kommandert til annet sete bak teppet synes nok ikke den er like artig som det jeg gjør.

Jeg lengter tilbake. Men jeg vet at om jeg vil se igjen det Cuba som jeg fant midt på nittitallet, kan jeg ikke vente til amerikansk kapital og amerikanske turister har konvertert den jordnære, nesten primitive livsgleden til et glamourinnpakket Las Vegas- show. Satt på spissen, da. Men vi lever jo i en tabloid verden, gjør vi ikke? Cuba Libre!

 

 

Kommentarer

Annonse