Annonse

Bjørn Fjellstad og fru Lina har feiret kinesisk nyttår og vært førstereis med sin niårige sønn og Zhuzhu i skianlegget Xi Long Ski Resort i utkanten av Beijing -vinter-OL-byen i 2022.
Bjørn Fjellstad og fru Lina har feiret kinesisk nyttår og vært førstereis med sin niårige sønn og Zhuzhu i skianlegget Xi Long Ski Resort i utkanten av Beijing -vinter-OL-byen i 2022. Reisemål

Hanens år – tillatt å bruse med fjærene

Bjørn Fjellstad, opprinnelig fra Sokna på Ringerike, er nå bosatt i Beijing.  Fra tid til annen sender han «reisebrev» til venner og bekjente.  Denne gangen tar han for seg den kinesiske nyttårsfeiringen, og beretter inngående om sin opplevelse som skiinstruktør for kone og sønn.

 

Reisebrev fra Kina: Av Bjørn Fjellstad

Den kinesiske nyttårsfeiringen er over. Fredag 27. januar var nyttårsaften, og siste offisielle fridag var torsdag 2. februar. Det betyr ikke at feiringen slutter da, for nyttårsfestlig-heter på kinesisk er som norsk jul, nyttår og påske på en gang.

De fleste tar ferie i en uke, men stadig flere ser seg råd til å strekke lediggangen utover de vanlige helligdagene. Skoler og universiteter holder fri i tre uker, og det betyr at barnefamilier får anledning til å kombinere nyttårsfeiringen med lengre feriereiser, for eksempel til Hainan, kalt Kinas Hawaii, eller til enda fjernere reisemål.

Mer på fornøyelser og reiser

Som i Norge skal tradisjonelle høytider feires med familien. Da store deler av Kinas yrkesaktive er gjestearbeidere i storbyområder rundt omkring i riket, fører familieforening i nyttårsfeiringen til toppsesong for reiselivsoperatørene. Det hevdes at kinesernes reisevirksomhet ved nyttår utgjør verdens største migrasjon eller folkeforflytning. I følge Kinas nasjonale turistbyrå var 343 millioner kinesere på reisefot i den aktuelle to-ukers perioden. Det representerte en økning på 13% i forhold til fjoråret. Denne økningen, som prosentuelt utgjør omtrent det dobbelte av den økonomiske veksten i 2016, viser at velstandsutviklingen i Kina følger et normalt mønster. Når familieinntekten øker over et visst nivå, brukes mer penger på fornøyelser og reiser enn til rene nødvendighetsgoder og dagligvarer. Det viser også at kineserne, som har en sparerate som langt overstiger de vestlige økonomiene, har tro på fortsatt økonomisk fremgang – noe som den nyinnsatte presidenten i USA (jeg vet om flere andre institusjoner der han ville passe bedre som innsatt) ønsker å sette en stopper for. Han kommer nok til å ta skammelig feil; det nytter ikke med overilte og løst funderte «presidential orders» for å stanse den kinesiske fremmarsjen.

Nye spisepinner og tallerkner til nyttår

Jeg snappet nylig opp en artikkel i China Daily som kan illustrere både den økonomiske utviklingen i Kina og tradisjoner i nyttårsfeiringen. En 75 år gammel dame, Gao Shumen, fra en fjern landsby i Gansu-provinsen (det nordlige sentral-Kina) forteller at hun alltid kjøper nye spisepinner og tallerkener til nyttår. På 1980-tallet måtte de vente på omreisende handelsmenn for å få kjøpt nytt bestikk, og en gang forteller hun at hun kom over to aldeles nydelige porselensboller som hun fikk byttet til seg mot en sekk korn. På nyttårsaften tilberedte hun en nudelsuppe med oksekjøtt; et slikt festmåltid hadde de kun råd til én gang i året. Det var en stor porsjon slik at alle fikk ete seg mette, og det som var igjen, ble lagt i de to porselensbollene og plassert som offergaver i forfedrenes gravsted.

Nyttårsmåltid hver eneste dagI de siste årene har hennes svigerdatter overtatt oppgaven med å kjøpe både nytt bestikk og mat. Hun bestiller på internett, og i fjor hadde de spist den lekreste sjømat fra Fujian, en kystprovins som ligger to tusen kilometer lengre sør. «Nå spiser vi nyttårsmåltid hver eneste dag hele året,» sier hun. Gjennomsnittsinntekten for den del av befolkningen som bor utenfor byene, har steget fra 160 yuan i 1978 til 11 000 yuan per person i 2015.

Det er ikke bare i Gansu-provinsen at man hedrer døde familiemedlemmer i forbindelse med nyttårsfeiringen, det er vanlig i hele Kina, men ikke alltid like spandabelt som det fru Gao forteller. Det er vanlig å kjøpe falske penge-sedler og brenne dem på bakken, helst i vei- eller gatekryss, for da kan de henfarne sjeler komme fra alle himmel-retninger for å raske til seg sin rettmessige del av ofringen.

Mye overtro, symbolikk og gaver

Det er i det hele tatt mye overtro og symbolikk som manifesterer seg under nyttårsfeiringen. Det er vanlig å henge opp røde bannere med mystiske formularer i sort skrift rundt døråpninger. Dette skal holde onde ånder borte i det neste året. Frykten for onde onder sies også å være den opprinnelige årsaken til bruk av fyrverkeri; smellene og flammene skulle skremme vekk spøkelser og uvesener.

Det er vanlig å gi gaver til nyttår i Kina, og familiemedlemmer får gjerne overrakt en rød konvolutt med pengesedler i. Rødt symboliserer lykke, og penger er noe alle kinesere setter pris på – uten unntak. Blomster er alltid populært, men unngå antall med fire, altså 4, 14, 40 etc. «Si» er fire på kinesisk, men dette ordet betyr også død, skjønt med en litt annen uttale. Hvite blomster brukes kun ved begravelser, så dersom du graver dypt i lommeboka og kjøper førti hvite roser til din favorittdame på 40-årsdagen, har du gått skikkelig i baret. Trettini er OK, så sant de er røde. Speil er skumle objekter og må for all del ikke gis som gave, for de sies å reflektere ondsinnede spøkelser. Det kan det være noe i, faktisk; jeg har selv opplevd å skimte noe slikt i speilet etter en litt for lang kveld på byen.

Alpinanlegg med kunstig snø

Fornøyelser og utflukter hører med til kinesisk nyttår. For et par dager siden dro vår lille familie på skitur til et lite alpinanlegg med kunstig snø i en sørlig utkant av Beijing. Det er praktisk talt aldri snø i Beijing. Temperaturmessig skulle det ligge vel til rette for det, men det er svært lite nedbør – i gjennomsnitt under ti millimeter nedbør per måned i vintersesongen.

Xi Long Ski Resort virker ikke særlig imponerende for en nordboer. To danskebakker på 400 til 500 meter med transportbånd som i rolig tempo bringer deg ca. femti m.o.h. i forhold til utgangspunktet. Du leier alt utstyr mot et depositum på 300 yuan, og for 120 yuan per person kan du boltre deg hele dagen i de to bakkene. Ganske kjedelig, vil du vel si. Jo da, rent sportslig naturligvis, men når du skal fungere som skilærer for kone og medbrakt 9-årig sønn, henholdsvis Lina og Zhuzhu, som begge er førstereisgutter på skiarenaen, har du i grunnen mer enn nok å styre med. I tillegg må du holde skarp utkikk etter andre amatører på jomfrutur der de kommer stivbeint skliende på kryss og tvers med ski og staver i alle retninger.

Ingen legitimasjon for honnørbillett

Jeg må fortelle om en irriterende episode som hendte meg. De fleste blir vel irritert når utenforstående tillegger deg feilaktige egenskaper og ikke viser respekt for din person. I Norge synes jeg det er spesielt irriterende og skuffende at ingen spør om legitimasjon når jeg bestiller honnørbillett på buss og tog, spesielt når du faktisk nettopp har passert aldersgrensen. Sånn var det ikke før, for eksempel når du som ungdom bestilte barnebillett på toget fra Kongsberg til Lampeland. Dette var spesielt viktig når du skulle kjøpe månedskort, og du måtte låne aldersbeviset til en som gikk et par klasser under deg for å oppnå en akseptabel pris og på den måten kunne plusse på hardt tiltrengte lommepenger. Den gangen var det tross alt litt stas å bli betraktet som voksen. Idag regner jeg med at det er mitt ærlige ansikt og verdige opptreden som hindrer billettører fra å be om legitimasjon.

Tidligere kretsmester i skihopp – må vite

Vel, tilbake til Xi Long Ski Resort. Da jeg sammen med Zhuzhu skulle entre transportbåndet, kom det løpende en sikkerhetsvakt som grep meg i armen for å støtte meg over. Sett på maken til håpløs fyr. Jeg gjorde meg fri fra det fornærmende grepet rundt min overarm med en brysk bevegelse, men da kom han stormende til med begge armer. Jeg måtte da gjøre et mer kraftfullt fremstøt, og det ble et lite basketak som riktig nok ikke utviklet seg til noe direkte slagsmål. Det var jo en ganske liten kar, og i den oppstoppede skidressen ble jeg bortimot dobbelt så stor som han, så han trakk seg skyndsomt tilbake. Det får være visse grenser; en tidligere kretsmester i skihopp trenger ikke assistanse for å stige på et skitrekk. Nå, ja – det var ingen stor skikrets, og det var i 11-årsklassen med relativt beskjeden deltakelse, men dog. En hvilken som helst kretsmester fra det største skilandet i verden burde avtvinge respekt fra alle i dette tilbakestående vintersportslandet som om bare noen få år skal motta den olympiske ild fra skisportens vugge i Telemark. Tenk for en skandale det vil bli om de behandler FIS-topp Vegard Ulvang like respektløst når han kommer i 2022.

«La det være klinkende klart!»

Nå er jeg den første til å innse at Ulvang har satt tydeligere spor etter seg i snøen enn en fordums kretsmester fra Sokna, men mine kyndige lesere forstår nok at jeg snakker om prinsipper, og ikke på noen måte om noe som kan tolkes i retning av såret stolthet. La det være klinkende klart, som en tidligere statsminister yndet å uttrykke det når hun fryktet at hennes omstendelige og uklare utlegninger kunne mistolkes av skeptiske og vrangvillige tilhørere.

Det ble en strevsom dag med å buksere mine to skistudenter ned den slakeste av de to bakkene, og det var ikke mange rundene vi rakk, men det var nok til at begge to har fått mersmak på alpinsporten. En ytterligere forsmedelig episode skjedde faktisk, noe som viser at det slett ikke er ufarlig å stå på ski selv om man regner seg som godt over gjennomsnittlig kompetent. Under en kontrollert kjøring med Zhuzhu på slep kom plutselig en ung-jente skliende sidelengs inn i knehasene på meg slik at skiene for til værs, og dermed gikk skilæreren rett på rattatta ned på en issvull. Det gjorde noe djevelsk vondt med det samme, og jeg tenkte da jeg lå der til nedkjøling at jaggu skal du se at den eneste person som kan stå på ski i denne fordømte vitsen av en skibakke, blir den som skal fraktes bort på snøscooter til spott og spe for hele det kinesiske publikummet.

Hanens år – så  brus gjerne med fjærene

Men heldigvis var det ikke så ille – det er godt man har en spenstig og godt gjennomtrent idrettskropp. Og et annet hell i uhellet; episoden skjedde så høyt oppe i bakken at den usympatiske sikkerhetsvakten ved skitrekket ganske sikkert ikke kunne observere det.

Godt nytt år!

For ordens skyld: det er Hanens år i år så det er tillatt å bruse litt ekstra med fjørene.

Beijing, februar 2017

 

 

 

 

 

Kommentarer

Annonse