promo_03

Kommentarer

Reiseliv og livsstil i alvor og glede

Nesten fire av fem nordmenn skal på sommerferie i år, og skal bruke mer penger enn i 2016. Flere enn tidligere ferierer i Norge. Stabilt til utlandet.
I gjennomsnitt oppgir vi at vi skal bruke 40200 kroner, mot 39400 kroner på samme tidspunkt i fjor. Det kommer fram i Virkes befolkningsundersøkelse, Reisepuls.
Ja takk begge deler
57 prosent av de som skal på ferie, skal utenlands. Dette tallet holder seg stabilt fra fjoråret. Men i år er det også mange som planlegger noen dager hjemme i ferien, sammenlignet med tidligere år. 38 prosent oppgir at de skal være hjemme i ferien, mot 33 prosent i 2016. Andelen som drar på privat hytte i Norge holder seg helt stabilt på 32 prosent, samme som fjoråret.
Kreta på topp
-Sommerferie er gjerne både utenlandstur og Norges-ferie, og det blir det også i år, sier Sverre McSeveny-Åril i Virke Reise Utland, som selv skal til utlandet i hovedferien.. Mest populære reisemål i sommerferien 2017 er Kreta, Hellas, med 36 prosent, Mallorca, Spania 27%, Rhodos, Hellas 20%, Split, Kroatia 9% og Kypros 9%. Deretter følger Bulgaria.

I år er også feriebudsjettet styrket, etter noen år med litt mer beskjedne anslag enn toppåret 2014.
Familie, bading, men også egne interesser
For de fleste av oss er det viktigste å være sammen med familie og venner på ferie. 72 prosent av oss svarer at det er formålet med ferien. En god nummer to er å oppleve sol og bading i løpet av sommerferieukene, for 47 prosent av de som tar ferie, er det viktig. Ferietid har også blitt tid til å bruke på seg selv. Nesten 1 av 4 oppgir at de vil dyrke egne interesser på ferie, noe som er en liten økning fra i fjor.
-Vi ser at det å legge inn tid til egne interesser i ferien blir viktigere og viktigere, og der har også ferieoperatørene blitt flinke til å tilby alternativer som inviterer til dette, sier Line Endresen Normann, direktør for Virke Reise Norge. Og for Line blir det Norges-ferie på Vestlandet i sommer.
Undersøkelsen ble utført i uke 22 i 2017 av Opinion.

Virke er den ledende hovedorganisasjonen for tjenestenæringene i Norge, og representerer over 20 000 virksomheter. Virke jobber for bedre rammevilkår for sne medlemmer, og et Norge som verdsetter og satser på de som driver virksomhet. Virke mener virksomheter lykkes best når verdiene skapes i samspill mellom arbeidsgiver og medarbeidere.

Annonse

Jeg hører til en utdøende rase. Jeg husker nemlig det emosjonelle klasseskillet jeg så sterkt følte på gamle Fornebu.

 

De som «bare» skulle reise innenriks måtte gå inn i avgangshallen på grunnplanet, mens de som skulle forlate gamlelandet gikk til rulletrappen opp til annen etasje. Det var trappen opp til andre land, nye byer, antatt spennende hoteller og fremmede lukter, syn og lyder. Det var den beste rulletrappen jeg visste om….
OSL har satt seg selv på kartet
Det var den gang. Som adm dir i det som dengang var Den Norske Reisebransjeforening falt det i min lodd å holde en tale på Gardermoen i oktober 1998, da Fornebu ble historie og Gardermoen ble både nåtid og framtid. Jeg vet jeg snakket om luftfartens vekst og utsiktene innover i det millennium som dengangen lå et drøyt år inn i framtiden. Men heller ikke jeg hadde sett at veksten ble så sterk at man måtte utvide både landingsbaner parkeringsplasser for fly og terminalbygg før det var gått 30 år. Det ble den. Nå er den nye terminalen høytidelig åpnet, og kapasiteten er økt fra 25 millioner passasjerer på årsbasis til 32. OSL har satt seg selv på kartet over store, moderne lufthavner i Europa. Kastrup, her kommer konkurranse!!
En visuell lykkepille
Det har allerede vært skrevet mye om den arkitektoniske og funksjonelle løsningen vår hovedflyplass har fått. Gjennomgående mye ros. Nordisk uttrykk med miljø i ryggmargen, et spennende tax-free- område – en visuell lykkepille i følge noen. Jeg protesterer ikke. Men jeg registrerer at det fremdeles er langt å gå til de ytterste gate’ene. At arealene er åpne, men lite intime og «kozy» og mulighetene til å kjenne en gnagende usikkerhet: Går jeg riktig nå? Usikkerheten slik jeg føler det  for eksempel i Frankfurt og på Schiphol, er der. En tilvenningssak, ikke verre enn det.
Slå av autopiloten
Security og innsjekking skjer på ande steder enn før. Avinors oppfordring om å slå av autopiloten når man ankommer OSL er på sin plass. Alt i alt er «nye Gardermoen» en betraktelig forbedring og imøtekommelse av flypassasjerenes behov anno 2017. Og flyselskapenes. Logistikk og informasjonsflyt ble ditto forbedret. OSL satser på å trekke til seg flere utenlandske flyselskap. Forhåpentligvis vel vitende om at det ikke er flyplassens fasiliteter eller attraksjonsverdi som influerer slike valg – det er det flyselskapets oppfatning av passasjergrunnlaget som avgjør.  Og nordmenn kjøper sine reiser med fly mye hyppigere enn de fleste andre nasjoner.
Stimulerer vekst i turismen
Vi er miljøbevisste i hverdagen, men i ferien legger vi idealisme og engasjement igjen hjemme. Næringslivet i Norge har ikke håpløse utsikter- snarere tvert om. Forretningsreiser holder en grei vekstkurs. Og utenlandske turister har for alvor oppdaget Norge og Norden – vårt image som et rolig, vakkert og relativt trygt sted på kloden, stimulerer en vekst i turismen inn til Norge som bare optimistene snakket om for fem år siden.

Så at noen begynner å snakke om behov for ytterligere utvidelser på OSL om noen år, er nok sikkert. Men vi lever i en skjør verden- mektige menn i øst og vest, samt en murrende vulkan  på Island kan fort kaste alle vekstprognoser på skraphaugen for kortere eller lengre tid.
Allting var ikke så mye bedre før
I mellomtiden mimrer jeg om rulletrappen på Fornebu og strever med å fortelle meg selv at, nei, allting var ikke så mye bedre før….

Annonse

Jeg hører til en utdøende rase. Jeg husker nemlig det emosjonelle klasseskillet jeg så sterkt følte på gamle Fornebu.

 

De som «bare» skulle reise innenriks måtte gå inn i avgangshallen på grunnplanet, mens de som skulle forlate gamlelandet gikk til rulletrappen opp til annen etasje. Det var trappen opp til andre land, nye byer, antatt spennende hoteller og fremmede lukter, syn og lyder. Det var den beste rulletrappen jeg visste om….
OSL har satt seg selv på kartet
Det var den gang. Som adm dir i det som dengang var Den Norske Reisebransjeforening falt det i min lodd å holde en tale på Gardermoen i oktober 1998, da Fornebu ble historie og Gardermoen ble både nåtid og framtid. Jeg vet jeg snakket om luftfartens vekst og utsiktene innover i det millennium som dengangen lå et drøyt år inn i framtiden. Men heller ikke jeg hadde sett at veksten ble så sterk at man måtte utvide både landingsbaner parkeringsplasser for fly og terminalbygg før det var gått 30 år. Det ble den. Nå er den nye terminalen høytidelig åpnet, og kapasiteten er økt fra 25 millioner passasjerer på årsbasis til 32. OSL har satt seg selv på kartet over store, moderne lufthavner i Europa. Kastrup, her kommer konkurranse!!
En visuell lykkepille
Det har allerede vært skrevet mye om den arkitektoniske og funksjonelle løsningen vår hovedflyplass har fått. Gjennomgående mye ros. Nordisk uttrykk med miljø i ryggmargen, et spennende tax-free- område – en visuell lykkepille i følge noen. Jeg protesterer ikke. Men jeg registrerer at det fremdeles er langt å gå til de ytterste gate’ene. At arealene er åpne, men lite intime og «kozy» og mulighetene til å kjenne en gnagende usikkerhet: Går jeg riktig nå? Usikkerheten slik jeg føler det  for eksempel i Frankfurt og på Schiphol, er der. En tilvenningssak, ikke verre enn det.
Slå av autopiloten
Security og innsjekking skjer på ande steder enn før. Avinors oppfordring om å slå av autopiloten når man ankommer OSL er på sin plass. Alt i alt er «nye Gardermoen» en betraktelig forbedring og imøtekommelse av flypassasjerenes behov anno 2017. Og flyselskapenes. Logistikk og informasjonsflyt ble ditto forbedret. OSL satser på å trekke til seg flere utenlandske flyselskap. Forhåpentligvis vel vitende om at det ikke er flyplassens fasiliteter eller attraksjonsverdi som influerer slike valg – det er det flyselskapets oppfatning av passasjergrunnlaget som avgjør.  Og nordmenn kjøper sine reiser med fly mye hyppigere enn de fleste andre nasjoner.
Stimulerer vekst i turismen
Vi er miljøbevisste i hverdagen, men i ferien legger vi idealisme og engasjement igjen hjemme. Næringslivet i Norge har ikke håpløse utsikter- snarere tvert om. Forretningsreiser holder en grei vekstkurs. Og utenlandske turister har for alvor oppdaget Norge og Norden – vårt image som et rolig, vakkert og relativt trygt sted på kloden, stimulerer en vekst i turismen inn til Norge som bare optimistene snakket om for fem år siden.

Så at noen begynner å snakke om behov for ytterligere utvidelser på OSL om noen år, er nok sikkert. Men vi lever i en skjør verden- mektige menn i øst og vest, samt en murrende vulkan  på Island kan fort kaste alle vekstprognoser på skraphaugen for kortere eller lengre tid.
Allting var ikke så mye bedre før
I mellomtiden mimrer jeg om rulletrappen på Fornebu og strever med å fortelle meg selv at, nei, allting var ikke så mye bedre før….

Annonse

Året da sommeren mistet uskylden?

Skrevet av onsdag 5. august 2016

Norway Cup er i gang. For meg er denne årvisse fotballturneringen det ugjenkallelige beviset på at sommeren  er på hell. Når vinnerlagene kåres, er august på veg inn i sin siste del og september venter.

Sommeren 2016 vil for mange få en spesiell plass i reiselivets historie. Året da sommeren mistet uskylden, kan noen nok komme til å si. Året da en liten gruppe ofte halvkriminelle, utilpassede og hatefulle unge menn med forskjellig etnisk og sosial bakgrunn, bare bundet sammen av en plutselig  hengivenhet for  en fortolkning av islam som stadig flere av muslimske ledere tar tydelig avstand fra, har angrepet illusjonen om de trygge og gode ferieopplevelsene under palmene, eller i de fascinerende byene et sted i Europa. Og de har gitt mange av oss en ny utrygghet under opphold på flyplassen eller toget,  festivalen  eller fotballkampen.

Endret reisemønster

Når jeg ser på  reisemønsteret hos ferierende europeere i år, er det forskjellig i forhold til tidligere år.  Enkelt sagt: Man reiser mer i eget land. Reiser man utenlands, søker man til destinasjoner som antas å være «tryggere» enn de tradisjonelle sommerferiedestinadjonene. Norge har fått nyte godt av dette – selv om kronekursen selvsagt er en viktig faktor her- Tyrkia er taperen.

De forskrudde, unge menn i IS har rettet sine fanatiske blikk mot våre vestlige liv. De ønsker å gi oss utrygghet og redsel gjennom brutale, tilfeldige og voldelige angrep mot oss, gjerne når vi er i en setting hvor vi føler glede og fellesskap. De er ikke mange, men bare er par umenneskelige unggutter kan spre død og fordervelse der vi minst venter det.

Å spre redsel er deres mål

Vår naturlige reaksjon er å unngå steder og situasjoner hvor denne type angrep i teorien kan forekomme. Vår naturlige reaksjon gir akkurat det resultatet som terroristene ønsker.  Vi viser endret adferd, grunnet utrygghet. Nasjoner som trenger innkommende turisme, rammes økonomisk. Våre tabloide forestillinger holder «muslimer» og «innvandrere» ansvarlige, og skaper økte fordommer og skepsis.  Akkurat slik terroristene vil.

Skal en liten gruppe forskrudde og verdiløse individer kunne rive oss ned fra vår velstands- og trygghetstrone, slik som denne sommeren har gitt eksempler på?  Dessverre er det vanskelig å svare et ubetinget «nei». Det er lett å si at vi skal leve som før. Det er lett å si at frykten aldri skal få styre våre valg. Men vi må forstå familien som velger bort for eksempel Tyrkia eller Nice av hensyn til sin sjelefred.  Vi må forstå ungdommen som takker nei til en konsert et eller annet sted fordi noen har lest at IS har pekt på denne type arrangementer i det landet som terrormål.  Betyr dette at terroristene oppnår det de vil? Her er jeg roligere: Nei, det vil de aldri. Det de oppnår nå, har kortvarig effekt. Og deres modus operandi avslører at det er hverken politikk eller religion bak deres brutale framferd. Det er hat mot samfunn som aldri gav dem følelsen av å høre hjemme der. Av aldri å bli helt respektert. Av ikke å ha en framtid.

Ta ondet ved roten

Det er ikke bare unge, muslimske menn som faller i denne kategorien. Det kan like gjerne være mobbeofrene eller einstøingene i lokalsamfunnet. Jo før vi skjønner dette, og jo før vi, både som samfunn og som individer blir i stand til å gjøre noe med røttene til dette ondet, jo før blir verden et tryggere sted.

Og feriereisemålene våre igjen kanskje kan  oppleves som det vi alltid har sett for oss: Det lykkekand hvor virkeligheten må vike bittelitt for drømmene våre.

Annonse

Innbydende hotellrom… Smilende bransjeansatte…. Alt på skinner…..

Min bransjens markedsførere legger lista høyt. Vennlighet, komfort, flotte opplevelser… Og det blir ofte slik. Men ikke alltid. Og vi som reiser mer for jobben enn privat, opplever kanskje oftere enn andre forhold som kan få selv Mor Theresa til å lete etter saftigere gloser enn «usj». Mye skyldes bransjens kunder og ikke leverandørene.

La meg begynne med en gruppe jeg ser mye til: Flypassasjerer. Og da er det mine yrkesreisende kollegaer som stikker seg mest ut. Mannen, ja, det er en mann, oftest mellom 40 og 50 som oser av selvtillit og importance, og som anser det å vente inne i terminalbygningen i 40 minutter iført frakk og dressjakke, for så fjerne plaggene med omhyggelige, langsomme  bevegelser og brette dem pent sammen før han forsiktig legger dem opp i hattehylla oppå den dyre Samsonite’n der han står i midtgangen foran seterad 6 og køen bak ham koker av irritasjon, som den selvfølgeligste ting i verden. Måtte dressjakka di få evige krøller, din posør!

Neste gruppe: Ruslerne.  De som er to eller flere i følge og som må rusle side om side i et sakte tempo i gangveier og korridorer mens de ser seg om til høyre og venstre og småsnakker sammen. De suger inn alt som foregår unntatt det faktum at de sperrer for alle som kommer bak og kanskje har marginal tid tid til et eller annet de må rekke. Ruslerne er i slekt med ståerne. De som reagerer på synet av en rullende gangvei eller rulletrapp med en lammende passivitet. Så fort kroppen kommer oppå båndet eller trinnet, stivner den og kroppseieren glir inn i en trance som ikke gir slipp før han/hun igjen får fast gulv under føttene. De blir stående bredbent midt i trappa eller gangveien,  og kan ikke skjønne at ikke alle andre blir utsatt for det samme fenomenet. Tragikomisk blir det når de samme personene småløper videre til neste rulletrapp…

Neste irritasjonsgruppe: Småbarnsmødre som mener det at avkommets nysgjerrighet på hvordan knappene i hotellheisen fungerer er viktigere enn å få heisen til å gå til ønsket etasje. » Prøv å trykke der, du, vennen min. Litt hardere nå…, neineinei, ikke den knappen, da, hi hi.» og så snur seg leende mot bistre ansikter som har en ti timers reise bak seg og bare stunder etter å komme på rommet. «Er det ikke søtt?»

Så til menn på toaletter, dvs den delen som er i avlukker med klosettskål. Av naturlige grunner kjenner jeg forholdene på dametoaletter relativt dårlig. Men på herredassen står dobørsten  pent ved siden av skåla, men det synet som møter neste gjest nedi der, er kvalmende. Jasså, han foran meg har diaré? Stakkars fyr… Det kommer sikkert noen å skrubber bort skiten om en time eller to… Driterne må være i slekt med posørene-  det er min teori. Helt uinteressert i hvordan deres adferd virker inn på alle andre.

Over til hotellene. Jeg blir pissed off hver gang jeg oppdager at sluken i vasken på det fancy, designriktige badet er gjengrodd av tidligere gjesters hår og skjeggstubb. Alt er rent og skinnende, men noen har glemt å instruere stuepikene om å kontrollere avløpet og å melde fra derom vannet ikke renner ut av vasken slik det skal. En gang renset jeg opp skiten selv og samlet avfallet i en liten plastpose,  og klasket den på disken i resepsjonen ved utsjekk. Jeg forlangte tyve euro avslag i romprisen- og fikk det.

La meg ta med hotellgjester som forlater rommet sitt kl 0530 og som smeller med døra inn til rommet så veggene dirrer, og som gjerne brøler i telefonen mens de tramper nedover hotellkorridoren.

Ja, så et spark til bookingsystemer hos ulike aktører. Jeg reiser til et par byer i Europa relativt ofte. Trenger både fly og hotell. Men husker systemet reisebyrået bruker  hvilket hotell jeg bodde på sist? Neida. Søk hotell. I sentrum eller ved flyplassen? Velg fra lista etter pris…. Jeg har valgt et hotell som passer både møtested og budsjett tidligere, for svingende, hvorfor spør systemet meg ikke om jeg vil bo samme sted som sist før jeg må gjennom en lang meny med alternativer?

Har jeg glemt noe nå? Ja – de elskelige, eldre damene fra sydligere land i Europa, igjen iført dyre minkstolaer og som mener køer er noe som ligger under deres verdighet. De tripper med svingende eleganse helt fram til skranken, ser lett irettesettende på nestemann i køen som ikke umiddelbart trer til side, og sier sukkersøtt «unnskyld, jeg skal bare…»

Jada. Jeg vet jeg framtrer som en grinete gammel gubbe. I min alder har man lov til  det. Men helt ærlig- er det INGEN som kjenner seg igjen i noe av det jeg har beskrevet? OK, men da har dere ikke reist nok….

 

 

 

 

 

 

 

Annonse

Delingsøkonomien kommer inn på den kommersielle banen som en ny aktør, hvor konkurranse med etablerte, profesjonelle virksomheter er påtagelig. Prismessig vinner de nye aktørene. Fler og fler «bransjer» etablerer sine nettverk av private tilbydere som «deler» senger, biler og annet, godt markedsført og betjent av effektive app’er.

Der de kommersielle konkurrentene er underlagt både reguleringer, lovpliktig ansvar og kontroller, stormer de nye aktørene fram under tilsynelatende «non-profit» og «privat» fane.

Hva med ansvarsforholdene? Hva med turisten som blir skadet av en defekt stikkontakt i leiligheten han har leid via Airbnb eller andre? Hva med fiskeentusiasten som leier båt av en privat bonde som har knyttet seg til et «del-opplevelser- nettverk»? Når disse aktørene tar ikke uvesentlige deler av det kommersielle markedet, gjør seg tilgjengelig via websider og app’er og tar betalt for «delingen» – hvor er ansvarsforpliktelsene? Kontrollene?

Igjen ser jeg at teknologi og kommers løper langt raskere enn den sidrumpede lovgiveren klarer å prestere.

Annonse

«Kø er dårlig kvalitet!»

Skrevet av onsdag 31. mars 2016

«Kø er dårlig kvalitet!», sier den gode vennen og kvalitetseksperten Harald E. Sånn tenker etter hvert også jeg når det er kø – enten det er i matvarebutikken, i trafikken – eller på flyplassen. Som på flyplassen Linate i Milano for noen søndager siden. Det varte og rakk å komme seg gjennom sikkerhetskontrollen. Heldigvis hadde vi masser av tid, og det var god anledning til å studere både medlidende kø-ståere, og hvordan våre sør-europeiske sikkerhetseksperter hadde lagt opp systemet sitt.

Skjønt system og system. Fikk du for dårlig tid i køen, kunne du bare gå ut av køen og kjøpe deg «fast track»-billett. Vi hadde som sagt god tid denne dagen, og tok tiden til hjelp, men det var også dem som ga opp og investerte noen kroner for å nå flyavgangen sin. Business-modellen er jo god. Jo lengre kø og «dårligere kvalitet» – desto større pågang på «fast track»-billettene.

En uke senere gled jeg på fem minutter gjennom sikkerhetskontrollen på Gardermoen i minimalt med kø. Samme hjem igjen fra Helsinki dagen etter. God kvalitet, med andre ord.

En ekstra time til Hønefoss

I påsketrafikken var ikke vi de eneste som opplevde kø. En ekstra time de 70 kilometerne fra Oslo til hytta på Ringerike Palmelørdagen var unødvendig og uunngåelig. Alternativet er naturligvis å starte tidligere eller senere, men liten trøst når du sitter der, og gjerne har ytterligere et par timer for å nå herligheten i Hallingdal, Hemsedal eller Valdres. Trøsten for oss som må passere Hønefoss, er de store vei- og jernbaneplanene Regjeringen lanserte sist sommer for strekningen Sandvika – Hønefoss. Erna Statsminister gledet seg over at avstanden til Norges vakreste by – hjembyen Bergen – dermed ville bli redusert med en time. For Oslo-folk som satt i kø i påsken, tviler jeg på at det var vakre Bergen de tenkte mest på midt i køen!

Antibilisme hindrer utbygging

Vi vet at det er så godt som umulig å bygge seg ut av alle vei- og trafikkproblemer, men løsningen er heller ikke å late som om utfordringene ikke eksisterer. Det fortsatt nye byrådet i Oslo vil som kjent ikke utvide kapasiteten på E18 vestfra. Også tidligere har antibilisme hindret nødvendig utbygging av kommunikasjonen i Hovedstaden. Allerede i 1955 ble det vedtatt å bygge en trafikktunell under Oslo. Det gikk 30 år før den ble realisert en gang på 1980-tallet. Nå går det minst fire år før et nytt byråd kan være på plass. I mellomtiden vil køene øke, utgiftene til bilhold øke (og verdien av diesel-bilene reduseres), og vi vil alle oppmuntres til å skaffe oss el-sykkel og/eller reise kollektivt. Tanken er like god som den er urealistisk.

Med fly, bil, buss, trikk eller tog – ja på sykkel også: Kø er dårlig kvalitet!   

Harald Bråthen

Annonse

Gebyrer. Ordet sitter fint i munnen, men gir de fleste negative konnotasjoner. Men gebyrer kan også føre til lavere priser, men for å få til dette må hotellkjedene nok en gang lære av flybransjen.

Du skal ut å reise. Kanskje. Du sjekker forskjellige hotell, ser at det fremdeles er billig. Tenker at: «Bør slå til nå før prisen stiger», selv om du ikke har snakket med øvrig reisefølge. Og hvorfor tør du å bestille disse rommene uten å sjekke med de andre først? Du bestiller for eksempel ikke flybillettene deres, men kan booke rom fordi det er gratis å avbestille.

I stedet for å tenke selv og ligge i forkant av utviklingen, ser det ut til at vi i hotellbransjen heller vil dilte etter flybransjen. Gang etter gang har vi sett eksempler på dette, og gang etter gang har vi endt med å betale langt mer enn flybransjen. Og når vi sovner i timen, resulterer det ofte i manglende kontroll over eget produkt.

 Suksesshistorier – uten eget produkt

Det beste og mest kjente eksempelet, er hvordan OTA-ene (Online Travel Agencies) vokste frem. Sider som Hotels.com og Booking.com ble suksesshistorier helt uten å ha et eget produkt å selge. De to kanskje viktigste årsakene til denne fremveksten, er:

  1. OTA-ene laget en sammenlikningstjeneste for hotellrom på en oversiktlig og god måte som forbrukerne ønsket.
  2. Hotellene så seg blinde på volumet fra disse sidene uten å stille strenge nok krav til hva de leverte og til hvilke vilkår.

Når det gjelder det første punktet, så er det bare å ta av seg hatten for OTA-ene. De gjorde en god jobb, satte kundene i fokus og tilbød en tjeneste de ønsket. Det uforståelige er det andre punktet. Som de fleste husker hadde også flybransjen et liknende problem, men fikk raskt formidlet budskapet at de billigste billettene finner kunden på selskapets egne hjemmesider. Der var det i tillegg billigere å bestille og de tilbød gode tekniske løsninger.

Mistet priskontrollen over eget produkt

Hotellene tok derimot ikke grep og endte opp med å betale mellom 20 og 30 prosent i provisjon til OTA-ene, selskaper nesten helt uten risiko da de selv ikke eier produktet de selger. I tillegg gikk hotellene med på avtaler som sikret OTA-ene de billigste prisene som var tilgjengelige, såkalt «rate parity». På denne måten ble hotellene mer og mer avhengige av OTA-ene, samtidig som de hadde mistet priskontrollen over eget produkt. Per dags dato er provisjonen lavere, men ellers er avtalevilkårene de samme.

Kundene avbestiller gratis

I dag pågår en liknende diskusjon, men denne gangen er det kundenes «frihet» det er snakk om: Skal det være lov til å inngå en avtale om et produkt (rom) for så å trekke seg fra den uten konsekvenser? Som kjent styres romprisene av belegg og dato til overnattingen skjer. Hovedregelen er at desto mer hotellet fylles opp før overnattingsdatoen, desto dyrere blir det.

Praksis i dag er som regel at kundene gratis kan avbestille rommet innen klokken 18 samme dag som overnattingen skal skje. Dette blir en stor utfordring for prising av hotellrom – hotellene vet ikke hvor mange rom de har til rådighet, men tar utgangspunkt i erfaringstall og overbooker hotellet. Det betyr igjen at hotellene gir fra seg litt av muligheten til å prise eget produkt, noe som er helt utenkelig i flybransjen.

Der må kundene pent gi fra seg alt av kortdetaljer og de kan ikke forvente refusjon av pengene hvis de skulle bli syke eller liknende. Unntakene er de dyreste billettene, som regel full flex-billetter, eller ved å betale avbestillingsgebyr.

Hilton av de første med avbestillingsgebyr

Hilton Hotels er en av de første globale hotellkjedene som går mot denne praksisen og har i en testperiode innført avbestillingsgebyr på 50 dollar hvis gjesten ikke benytter seg av bestilt rom – uansett når kunden avbestiller etter at bookingen er gjort. Og nok en gang er det flybransjen vi i hotellbransjen ser til; dette er alt i flere år gjeldende praksis.

Hilton Hotels’ administrerende direktør, Chris Nassetta, mener det er ulogisk at bransjen skal godta å holde av rom til kunder som til syvende og sist ikke vil benytte dem likevel, men mener det er en lang vei å gå for å endre forbrukeratferden.

«Gjestene godtar å betale ekstra»G

«Vi må endre forbrukeratferden fra hvor den i dag er, til dit vi ønsker den skal være», uttalte Nasetta til Skift.com. Han sier videre at Hilton vil fortsette testperioden med avbestillingsgebyrer ut året og varsler flere tiltak, blant annet ny prisstruktur, for å endre atferden. Han mener videre at gjestene godtar tanken om at man må betale ekstra for full fleksibilitet, selv om de «hater gebyrene».

Også norsk hotellbransje bør lære av Hilton som har lært av flybransjen: Det å ikke benytte seg av et bestilt produkt, må få følger. Dette vil selvsagt ikke komme som et krav fra kundene, dette er noe vi må lære dem. Så er det vår oppgave å formidle at ved å ikke binde opp rom som likevel ikke blir brukt, så vil hotellene få mindre kostnader. Dette vil gjøre vårt arbeid lettere, og da vil det som alltid slå positivt ut for kundene ved billigere priser.

Erlend Ellingsen er kommunikasjonsdirektør i Flying Elephant og First Hotels.

Annonse

 Kelneren på l’Ogenblik i Gallerie des Princes skryter uhemmet av den norske skreien: Skrei florentin ciut a la vapeur douce.. Norwegienne- tres bon, monsigneur! Uvitende om min nasjonalitet. Jeg bestiller, og han svinser ned i kjøkkenavdelingen.  Jeg er i Brussel – igjen. Regelmessige møter i EUs reisebransjeorganisasjon. OK, så har byen kanskje mistet den nyhetens spenning enhver by har for meg de første gangene jeg er i den. Men, likevel, en sleng innom Grand Place hører med. Og en rusletur gjennom Rue Bouchers, som selv en grøssen februarkveld har bordservering ute under infrarøde lamper. Og de sitter der, alle delegasjonene, møtedeltakerne, turistgruppene og forretningsfolk som ennå synes den trange, overmøblerte spisegata er spennende. De ser med overbærenhet på de ennå mer uerfarne Brusselsreisende som siksakker seg mellom bord og innpiskere til restaurantene, under kulørte lys mens de storøyd sluker inntrykkene fra dette som vel er byens mest kjente turistfelle. 

Jeg sitter der av og til selv, med blåskjell og hvitvin mens jeg tar et mentalt frikvarter fra sakslister og byråkratisk kommisjonsspråk. Er ikke mer snobbete enn at jeg trives i denne lille smeltedigelen av utenlandske turister, politikere og forretningsfolk. 

Denne kvelden ble det middag innendørs. Etter en sveip bottom Grand Place- hvor de fleste fasadene lå bader i blodrødt lys. Vakkert… Og tankevekkende. Paristerroren er ikke så langt unna i tid. Ugjerningen ble etter alle solemerker planlagt her i Brussel. Flere av morderne kom herfra. 

Det har Brussel tatt inn over seg. Da jeg kom ut fra Bruxelles Centraal, var det første synet som møtte meg to unge soldater, i kamuflasjemønstrede battledresser, og med tunge automatvåpen i beredskapsposisjon.  Jeg så flere av dem i gatene. 

Men Grand Place var badet i rødt for å feire Valentindagen. Hjertets farge, kjærlighetens farge. 

Min kollega som bor i byen fortalte meg at det var en viss uhygge den første uken etter terroren i Paris. En vond årvåkenhet. Noe fremmed, liksom. Jeg skjønner hva han mente. Omtrent som å oppdage at din kjære eller nære venn ikke er den du tror, likevel. Illusjonene brister. 

Men så vil livet det slik at også vonde ting fader ut. Verden normaliseres. Jo, de ser de militære. De vet at overvåkningen er trappet opp på ubestemt tid. Man ser at noen av og til stirrer på andre med mistenksomme øyne. Men livet i Rue Bouchers blunker mot de fargede lysene som før, og turister knipser selfies og andre bilder mot de vakre fasadene rundt Grand Place. Som altså bades i rødt. For å hylle kjærligheten. Og kanskje for å fortrenge  bildene av blodige og grusomme handlinger som Brussel ufrivillig og indirekte  har blitt berørt av.

Annonse

Lillehammer – lett å laike

Skrevet av onsdag 11. februar 2016

LILLEHAMMER (nyeREISELIVSAVISEN) Lillehammer er en by som er lett å like. Og nå skal vi like den igjen. For nå starter Ungdoms-OL. Og da er det vel «laike» det heter! Men opptil flere har uttalt nå at Ungdoms-OL er et overflødig påfunn. Ja, kanskje det er det, men for de flere hundrede ungdommene fra hele verden som kommer til Norge for konkurranse, læring og lek, vil dette bli en opplevelse for livet.

Selv har jeg fortsatt sterke og gode minner fra idrettsopplevelser da jeg var på samme alder som ungdoms-OL-deltagerne. Enda sterkere var det naturligvis å få være med i den norske troppen til Grenoble-OL i 1968. Toppen på denne kransekaka var vinter-OL i 1994, nettopp her i Lillehammer. Og som for ungdommene i 2016 –  og i 1968, var det fellesskapet med andre, som var det aller største.

Gledet meg – og misunte

Lillehammer 1994 var jo en drøm, en drøm som flere av oss jobbet for å oppleve igjen i 2022. Når det ikke gikk sånn, så har vi all mulig grunn til å glede oss med alle dem som får være med på opplevelsene i Ungdoms-OL. Jeg hentet en kollega på Gardermoen mandag kveld, der også et team fra Ungdoms-OL var på plass for å møte spente deltagere. Må si jeg gledet meg med dem – og misunte dem aldri så lite – og sa «lykke til –gled dere – dere får en kjempeopplevelse!» da vi dro hver til vårt.

Ungdommens idrettsår

En liten forsmak fikk vi under den årlige Idrettsgallaen i januar. Idrettsseminar preget av Ungdoms-OL på formiddagen, Mottagelse på Maihaugen i regi av Norsk Tipping, Idrettsgalla med ungdoms-fokus, og så nach spiel – med dans – og pølser med lompe. Utradisjonelt og fint. I selskap med toppen av norsk idrettsungdom og lederkorps. Der alle er mennesker og der alle er like – og noen er likere enn andre, som det heter. Joda. Lillehammer er lett å laike – og la oss håpe vi i Norge våkner til opplevelsene før det hele er over. Uansett – noen vil aldri glemme – deltagere og frivillige som vil reise fra Lillehammer og Norge med sterke minner for resten av livet. Og Idrettens Ungdomsår 2016 er så vidt begynt…

 

Annonse

Vær forberedt på svingninger!

Skrevet av onsdag 8. januar 2016

Rolf Forsdahl om Reiseåret 2016:

2016 har kommet med isnende kulde over størstedelen av landet. Er det symbolsk for reiselivsutsiktene? Spør man bransjen, er svaret «nei». Etter å ha vandret i bransjens irrganger i 26 år, tillater jeg meg å utnytte mitt nå mer tilbaketrukne bransje-ståsted til å si at den optimistiske holdningen slett ikke overrasker. Den dagen bransjeutøverne selv varsler storm, er det virkelig fare på ferde. Så – er den forsiktige optimismen helt malplassert?

Utferdstrangen sterkere enn kjønnsdriften?

Både ja og nei. Når det gjelder sommerferien vet vi at nordmenns utferdstrang er sterkere enn kjønnsdriften – nå, ja, like sterk, da. Reisearrangørene melder om godt forhåndssalg av sommerferiereiser allerede. 2015 ble bedre for disse aktørene enn de regnet med. Kald sommer fikk mye av æren for dette. Og 2016 ser minst like bra ut, hevdes det. Men vi seiler inn i urent farvann når det gjelder arbeidsløshet og privatøkonomi. Lønnsveksten i år kan bli negativ. Og hva med den svake krona..? Betyr det da ikke noe? I min krystallkule: Svært lite for chartersalget. Mer for hjemmestrikkede fly + hotell-opplegg – vi vet at nordmenn setter større pris på den tryggheten som pakkereiseloven gir i nedgangstider enn ellers. Sommerferien i «syden» er folkemedisin, en del av vår sosiale adferd og et mønster som tåler en trøkk før det endres.

Tyrkias identitet ufortjent et tema

Men jeg ser endringer i hvor vi kommer til å reise: Tyrkias muslimske identitet er plutselig og mye ufortjent blitt et tema for mange. Flyktningkrisen og sjokkerende bilder fra strendene på ellers idylliske reisemål i det østlige Middelhav kan påvirke våre valg av destinasjoner ganske kraftig. Nye, tragiske hendelser formidlet gjennom tabloid mediedekning er den utløsende faktoren, og er en usikkerhetsfaktor mine kjære bransjevenner ikke liker.

Spådom: Tilbakeholdne med hverdagsflukten til Dubai

Nordmenns andre store ferielidenskap er citybreaks og en langtur på vinterhalvåret. Jeg har alltid sagt at storbyferiene er febertermometeret i privatøkonomiens rump, eh, … armhule. Jo tryggere familiens finansminister er, jo flere og dyrere reiser.   Flyprisene vil stige i 2016, selv om tilbudene som vi fremdeles vil få, kan gi inntrykk av at det ennå en stund er nesten gratis å fly. Med dette i mente pluss en stabilt svekket norsk krone og noe mer truende skyer på den økonomiske himmel, spår jeg at mange av oss vil være mer tilbakeholdne med hverdagsflukten til Dubai, vårutflukten til Paris eller sensommernytelsene i Roma.

Utrygghet ute av proporsjoner

Og 2015 brakte også fram et nytt element: IS og trusselen derfra vi alle er utsatt for, og som oppleves mer aktuell i de store byene og massetransportmidlene dit. At opplevelsen av utrygghet er helt ute av proporsjoner i forhold til den reelle risikoen, spiller ikke noen rolle – dessverre. Men vi glemmer fort – uten nye, tragiske episoder kan dette elementet fade ut før det setter spor i våre preferanser. Ja, preferanser. For de mange som ikke lar økonomiske bekymringer få for stort rom, vil reise. Men jeg har sett så mange ganger at man velger bort reisemål man med rette eller urette mener er utrygge til fordel for reisemål man med rette eller urette mener er «trygge». Og det er mange relativt uoppdagede perler rundt om. Utfordringen kan være at det er dårlig med direkte flyforbindelser dit – men dette kan endres i takt med markedsetterspørselen. Norwegian , Ryanair og de andre bruker ressurser på å analysere markedets ønsker med tanke på nye ruter.

Thailand vil fremdeles stå sterkt

For de oversjøiske reisemålene ser jeg at min tidligere spådom som tegn til en viss og sakte interesseforflytning fra Sørøst-Asia til Karibia / Latin-Amerika, ser ut til å slå til. Vårt alternative «syden» – Thailand – vil fremdeles stå sterkt. Men både politiske og sosiale/religiøse understrømmer og endringer i kongehusets sammensetning, kan likevel gi episoder som kan påvirke populariteten både på kort og lang sikt.

2016 kan bli bra – og pluss for innenlandsk reiseliv

Uansett er det rimelig sikkert at 2016 kan bli bra , eller ikke fullt så bra, for de aktører som hjelper utferdssugne nordmenn ut i verden. Uforutsigbarheten er nok større ved inngangen av 2016 enn for tidligere år. Slik er det bare. Men de samme faktorene som setter små spørsmålstegn ved utviklingen for disse aktørene, gir pluss i margen for vårt innenlandske reiseliv. Og den svake krona er et sterkt bidrag til eksportsiden av reiselivet – 25 – 30% billigere Norgesferier for store deler av våre eksportmarkeder gir et godt utgangspunkt.

Reiselivet selger drømmer

At alle parter er lyserødt optimistiske er for meg bare et tegn på reiselivets iboende kraft: Vi selger drømmer og gjør vårt beste for å oppfylle dem. Virkeligheten er en faktor som gjør at vi av og til må ta grep vi hadde håpet å unngå. Slik har ferieindustriens liv nok vært siden de greske adelsmenn laget de første «resorts» på idylliske øyer i de første århundrer etter Kristi fødsel.

Annonse

 Elvis has left the building…!

Skrevet av onsdag 26. november 2015

 

For en del av oss betyr den lett sagnomspunne beskjeden at showet er over. Finito. Ingen da capo, intet ekstranummer. Trist, men sant….

Jeg hørte noen si at for feriereisebransjen vil de siste ukers hendelser med ISIS i hovedrollen føre til en stor endring i godtfolks reisemønster. Faktisk så store at vi i framtiden vil snakke om bransjen før og etter Paris-angrepene. Konserten er ugjenkallelig over….

Den uskyldsrene epoken er over
Bullshit. Det sa man etter 11.9.2001 og anslagene mot World Trade Center i N.Y.  også. Men det ligger en erkjennelse her som vi alle bør ta inn over oss: Den uskyldsrene epoken fra 1960 til 1989 som vi, i vår begrensede historieoppfatning gjerne setter opp som ideal, er over.  Den epoken hvor skurken var Kreml og helten The White House. Klimatrussel var ikke oppfunnet og Islam var en religion man dyrket i arabiske stater, og som gav den delen av verden et mystisk preg.

Forskrudd idealisme
Vi vet at vi lever i en tid hvor forskrudd idealisme, forkledd som religion eller politikk, blandes med fortvilelse, fremtidsfrykt og håpløshet, og skaper en volds- og terrorgrobunn vi kjenner igjen fra andre deler av historien – korstogene, nazismen, og ikke minst- i striden mellom de ulike retningene innen islam. Det nye er at det er vår hjemlige lekegrind som nå er arena for angrep og mistanke- kjøpesenteret vi bruker, T-banen, og ikke minst noen av de fristedene i livet vårt som populære feriereisemål representerer.

The show will go on…
Det er klart at det gjør noe med hodene våre- og hjertene. Men å stoppe å reise?? La være å leve? Jeg har fulgt bransjen helt fra Saddam Husseins trusler mot Vesten i 1991. Jeg er rimelig sikker på at vi kommer til å fortsette å reise – for å lære, utforske, rekreere, sosialisere – for å leve!  Men kanskje med større ydmykhet, respekt, årvåkenhet og kjærlighet.

Elvis might have left the building. But Bruce Springsteen, Madcom, Kygo, Lady Gaga og masse andre står i kø for å komme på scenen. The show will go on…

Annonse