Annonse

Hercule Poirot som vi husker ham fra Orientekspressen Reisemål

Orientekspressen – toget som døde av skam

ServeringReiseliv og ferie er så mangt. Det kan være solferie, cruise, opplevelser, oppdagelsesreiser – og legendariske reisemål.

Det jeg nå skal skrive om er legendarisk, riktignok ikke reisemålet i seg selv, men selv ferden fra A til B. Sjelden eller aldri i moderne tid er selve reisen og reisemåten blitt så litterært og filmatisk bejublet som denne ferden med Orientekspressen.

Allerede i 1883 hadde Orientekspressen sin første avgang fra Paris til Romania. Fra 1889 gikk ferden fra Paris til Konstantinopel, nåværende Istanbul. Før jeg tar dere med på min egen reise med Orientekspressen, skal jeg dvele litt ved den litterære og filmatiske fortid til denne ferden på skinner gjennom Europa. Det var om bord her at erotiske lady Chatterly hastet mot Istanbul, det var her Agatha Christies lot sin korpulente og snedige Hercule Poirot løse en av sine største kriminalgåter. Det var på dette toget at Ian Flemming lot James Bond befri verden for tollere og andre syndere- Det var her Graham Green lot sine romanfigurer opplevedramatiske intriger. Alfred Hitchcock og Carol Reed lot handlingen i flere filmer finne sted her. Ikke rart jeg drømte om å bli passasjer på Orientekspressen!

Drømmen om overdådig luksus

Før jeg inviterer dere om bord med meg for å gjenoppleve ferden på stålskinner gjennom Europa, og Orienten, må jeg dessverre innrømme at det er lenge siden, faktisk 40 år. Svaret på hvorfor det er nødvendig å snu seg så langt tilbake i tid er likevel enkelt. Jeg reiste med Orientekspressen i slutten av april 1977. Det siste direktetoget mellom Paris og Istanbul gikk 19. mai 1977, altså bare et par-tre uker etter at jeg var med. Siden den gang er det opprettet en rekke togruter mellom Paris og andre byer, ruter som smykker seg med navnet Orientekspressen. Etter 1977 fortsatte en rute mellom Paris og Budapest. Den ble kalt Direct Orient-Express. Den fortsatte til 2001, da ruten ble redusert til Paris Wien. Den kjører fortsatt daglig under navnet Orient-Express.

Men her er det altså min reise det dreier seg om. Jeg reiste første klasse, og hadde lest meg opp om fortidens behandling av passasjerene i 1930-årene da luksusen i blant annet spisevognen var overdådig og nesten av kongelig karakter. Som jeg hadde gledet meg da jeg steg om bord på Orientekspressen klokken 22 på stasjonen Gar de Nord i Paris. Jeg ble anvist plass i den eneste førsteklassevognen på toget. Der havnet jeg i kupe med en hyggelig amerikaner som jeg skulle dele «bolig» med helt frem til Istanbul om et par dager. I kupeen ved siden av meg holdt det til et eldre skotsk ektepar. De skulle vel til et eller annet sted i Italia. Så feil går det an å ta. De skulle ta toget til Goa! I Istanbul skulle de på et tog som skulle bringe dem gjennom Asia og til det indiske kystparadiset.

Det var sent og etter å ha tatt en øl eller to jeg jeg til sengs og sov til neste morgen. Vi var kommet til Italia. Etter morgentoalettet gledet jeg meg til frokost i spisevognen. Etter en liten stund banker det på døren. Det er konduktøren.  Jeg spør om hvor spisevognen befinner seg. Han rister på hodet.  – Det er ingen spisevogn, men du kan få en kopp med pulverkaffe av meg! Senere kommer jeg med en tralle med andre drikkevarer.

Så var toget søkk borte!

Altså, jeg er på Orientekspressen og vil ikke få adgang til mat før 2,5 døgn etter avgang fra Paris! Konduktøren forsøker å trøste meg og sier at mange hopper av og kjøper med i Trieste, hvis ikke toget er forsinket. Men det er det nesten alltid.  Det som var lagt opp som en drømmereise ble i stedet en noe makaber transport. Vi kom for sent til Trieste, men kanskje ble det mulighet i Beograd. På stasjonen der sprang jeg av gårde mot et lite serveringssted, fikk litt uspiselig mat og hastet tilbake til perrongen. Du store alpakka! Toget var borte. Søkk borte. Før avgang hadde jeg lest meg opp om Orientekspressen, og hadde fått med meg flere historier om passasjerer som var blitt «akterutseilt» på stasjonen, og alle de besværligheter det medførte. På toget var alt jeg hadde med. Katastrofe. Min medreisende amerikaner var i samme posisjon, og ble dypt deprimert. Jeg sukket, så meg rundt for å finne hvor vi skulle gå og kikket bort til en annen perrong langt borte. Der sto toget! Det hadde ganske enkelt byttet perrong uten at noen meldte fra. Vi sprang til den andre perrongen, kom oss om bord og tok en stiv whisky hver.

Det ble en lang og underlig ferd gjennom et ukjent landskap. Heldigvis ble jeg godvenner med skottene som hadde med seg primus (!) og kokte sin egen mat som de delte med meg. Jeg ruslet også rundt på toget og besiktet 2. og 3. klasse. Kunne minne mest om vår tids asylmottak. Jeg var i mine egne tanker. Kanskje det var like greit at hele Orientekspressen ble nedlagt i sin nåværende form.

Taxi-turen som jeg aldri glemmer

Endelig var i fremme i Istanbul. Det skotske ekteparet ville vite hvor jeg skulle bo. Det visste jeg ikke fordi jeg ikke hadde bestilt hotell. De spurte om jeg ville være med til deres hotell og skaffe meg et rom der – så kunne vi også ta en velkomstskål på rommet deres. Slik ble det. Vi gikk fikk tak i en taxi, oppga hotellets navn som sjåføren kjente til. Han kjørte og kjørte. Først 20 minutter, så gikk han inn i en forretning for å spørre etter, kjørte 20 minutter til, blant annet i mange trange sidegater.  Endelig, etter nesten en time var i der. Vi pustet lettet ut, jeg fikk meg et rom og ble med skottene opp på deres rom for å nyte velkomstdrinken. Vi gikk borte til vinduene, trakk fra gardinene og stirret måpende ut. Det kunne bare ikke være mulig – for vi så rett ned på jernbanestasjonen der vi en drøy time tidligere hadde forlatt toget! Og dette lar jeg være mine siste ord om «drømmereisen» med Orientekspressen fra 22. til 25. april 1977.

Bildetekst:

Alt var luksus i spisevognen – men det var på 1930-tallet

 

Kommentarer

Annonse