Annonse

Luxor Foto: Blalonde - Eget verk, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=8399222 Forbruker

På dagstur i Luxor – livet bak turistgatene

Har du spilt jazz på Nilen vet du en del om Egypt. Frøydis bor og har reist i dette fasinerende landet i 15 år og tar alltid kontakt med folkene hun treffer

Bilder i reisebrevet: Frøydis Walstad
Egypts sjel
Det første som møter meg på veg inn i Luxor er duften fra markedet. Røkelse og krydder som sammen  varmen er nesten bedøvende. Deretter de mange blide selgerne som bare venter på meg. På å sjarmere, invitere til te, prate, overtale, prute. Prutingen er en del av en mange tusen år gammel kultur i de arabiske land som lever i beste velgående også i 2015.
Det er ikke mitt første møte med Luxor, så langt ifra. Jeg har vært her før, reist her både sammen venner og alene. Men det samme gjentar seg hver gang… man suges inn i atmosfæren. Fascineres av tidsånden, luktene, naturen og menneskene.
Jeg pleier ofte å si det er «farlig «  å begynne å snakke med en egypter på et gatehjørne eller på en av de skranglete bussene som går mellom byene. Man risikerer å bli innbudt på te, lunch , middag og gjerne en overnatting. For en muslim står det alltid en seng klar for en fremmed. Og det skal sies jeg har tatt imot både te og invitasjon til lunch. Ja endog til bryllupsfest.
Luxor
Luxor er en av de riktig gamle egyptiske byene med en storhets tid mange tusen år tilbake. Før kalt Theben og sete for både mannlige og kvinnelige faraoer. De mest kjente er vel dronning Hatsepsuth som også hugget et gedigent palass inn i en av Luxors massive fjellvegger og barnekongen Tut Ankh Amon som ligger begravet i Kongenes dal like ved.
Jeg sitter på i en av byens mange kalesher, vogn med kaleshe dratt av en hest med kusk. Å lunte slik fram mellom biler og et yrende folkeliv er herlig. Og man får sett mye. Turister i ale fasonger blandet de de lokale mennene som tilbyr sine tjenester til en rimelig eller dyr penge, alt ettersom. Lydene, luktene, smakene. Men det meste foregår i bakgatene. Bak de fremste turistgatene. For det er der det skjer så jeg ber kusken ta meg inn i disse smugene der byens lokalbefolkning er å finne og alle de spennende butikkene og markedene for alt mellom himmel og jord og hvor prisene er mye lavere enn i turistgatene..
SAM_2689Her møter jeg guttene Anon og Ahmed, ca 12 år gamle som sitter på en eselkjerre og speider ivrig etter slike som meg i håp om å tjene noen småmynt. Jeg svetter i 48 graders varme, og ber kusken stanse for å finne en liten gatebar. Guttene ser meg og seiler sakte frem og spør om noen bakshish, måpenger, men jeg spør dem om de kan finne en liten gatebar til meg og også passe tingene mine. De peker og gestikulerer ivrig mens de drar meg gjennom gata fylt med krydder, urter, grønnsaker og dyr som er slaktet og henger på utstilling for salg. Kusken er satt på vent. Jeg trenger meg gjennom skrotter av ku og sau, hoder som ser på meg med tomme blikk og et hav av krydderdufter før jeg dumper ned på en vaklevolen stol i skyggen. Gutta smiler bredt og tar oppgaven med å passe tingene mine på alvor. Eselkjerra er glemt, nå sitter de på fortauskanten ved meg og passer vesken og kameraet mitt. Jeg kjøper en boks kald cola og en hver til guttene som lyser opp og sender meg glitrende blikk og et shokran.Takk. Det er deilig å sitte slik å se på det yrende folkelivet. Kvinner og barn som bærer varene hjem fra markedet, og på hodet selvsagt. Rette i ryggen og stolte i holdningen.
SAM_2621Menn sitter med sine sishas og prater om alt og ingenting i sine lyseblå galabayas og hvite turbaner. Ansikter fylt med rynker og brunbarket av sola. Brede smil og stjålne blikk bortom meg. 48 grader tror ingen det er. Den statlige tv kanalen har ikke lov å melde mer en 39 grader, er det 40 får ikke arbeiderne lov å arbeide, men som sagt ingen melder mer enn 39. The work must go on!
Kunsten å handle
Pausen er over og gutta følger med meg lenger inn i havet av folk, markedsboder, grønnsakdisker og vi blir hele tiden fulgt av blide øyne, sabah el kheyr, salaam og brede smil. Og hele vegen blir jeg tilbudt gode varer, mindre gode varer, eksellente varer og skrap. Alt etter hva man er ute etter og vil ha. Jeg ser etter en galabaya til meg selv. Har en forkjærlighet for arabiske galabayas som er luftige og lette i den varme sola. Utvalget er stort og prisene ganske greie. Til siste finner jeg en som jeg liker og som koster 340 ep og så starter prutingen. Selgeren Muhammed tilbyr deilig arousa chai og en smågutt skvetter ivrig ut på kommando for å hente denne velduftene røde teen. Jeg skal settes i stemning. Familieopplysninger skal utveksles, blikk skiftes og smil deles. Smågutten kommer hurtig tilbake med to duftende glass med den røde teen og showet kan begynne.
120 ep sier jeg freidig og Muhammed åpner munnen og ruller med øynene. Jeg morer meg for jeg vet hva som kommer. «Are u going to kill me and my business »  sier han dramatisk og trekker en imaginær kniv over strupen. Jeg smiler og han rister oppgitt på hode, mens han viser meg bilde av kone og elleve barn samlet i en billedmappe ala belgen på et trekkspill og som henger sammen. Jeg beundrer, viser bilde av mine «bare 4 barn» og han smiler og ler og sier kjapt 320 ep. Jeg rister på hodet, sipper til min te og kikker meg uinteressert rundt. 140 sier jeg og kikker på ham med bredt smil. Han ser meg rett i øynene og sier forførende  «2000 camels for ur green eyes madam» ….. «and a galabaya for me « sier jeg og latteren runger. Etter litt om og men er vi blitt enige om 170 ep, omtrent halve prisen og vi klasker hender på det. Det sies at en god handel er når både kjøper og selger er fonøyde og det var vi denne dagen. Jeg fikk min galabaya og en herlig stund og han sine 170 ep. Vi bukker lett for hverandre, tar farvel med hånda over hjertet og min ferd går videre. Pruting er en kunst og denne kan egypterne til fingerspissene, og de forventer at vi er med på leken.
En Falukka på Nilen
Jeg har tatt farvel til guttene som viste meg rundt og passet sakene mine, det fikk den noen pund for og travet glad tilbake til eselkjerra si. Jeg skal imidlertid på øytur og da må jeg be kusken som har ventet tålmodig der jeg forlot ham ta meg ned til havna og jeg skal ta en 69402_10151333242275421_801044167_nFalukka ut på elva. En falukka er en liten båt som kan ta alt fra 6-20 personer og som har et høyt og smalt seil. Falukkaen frakter folk og gods og er lett å manøvrere og hele doningen bærer et sus av mystikk over seg. Nede på havna tar jeg farvel med kusk og kaleshe og finner meg en falukkaeier som vil ta meg ut på Nilen. Floden som kalles alle elvers mor og som renner gjennom flere land før den er kommet til Egypt og siden renner ut i Middelhavet.
Jeg møter Aya, en herlig fyr som jeg kjenner litt fra før. Han er også dykker med alle sertifikater i orden og er en del av en brødregjeng som driver med dykking i Hurhgada og guiding i Luxor hvor de er født og oppvokst nær Hatsepsuths vakre tempel.
Aya hjeper meg galant om bord og vi legger utpå elva som har vært av så stor betydning for Egypts framgang økonomisk og administrativt gjennom tusenvis av år. Det finnes et eget Nilometer i et av de fine templene som ligger i området rundt Luxor, kvinnetempelet Dandera. Det ligger et godt stykke fra selve Nilen med en underjordisk gang gravd ut slik at man kunne gå ned i en sjakt og måle vannstanden på Nilen til enhver tid. Mye vann betydde rike avlinger av det hvite kornet. Lav vannstand kunne bety katastrofe.
Aya tar meg ut og vi møter andre falukkaer i samme ærend. Førerne smiler og hilser hverandre med det vanlige salaamaleykom, en fredshilsen som jeg setter umåtelig stor pris på. Vannet er stille og jeg drar en en hånd gjennom det og kjenner at det er varmt og sikkert fint å bade i. De voksne bader ikke så mye, men vi møter unger som plasker rundt og hyler av spenning slik unger flest gjør i vann. Aya synger en eldgammel sang og tonene er myke og vakre i stemmen. Det ånder av fred når vi krysser frem og tilbake mellom store og små øyer som ligger som tilfeldige grønne dotter kastet utover. Kanskje de mektige gudene hadde det som tidsfordriv i varmen å hive øyer utover…. hvem vet. Det er tid for lunch og Aya tar meg med til en stille lun plass , ankrer oss fast der og serverer rykende varm chai. Stykker av det vanlige egyptiske brødet, kyllingstykker, tomater og kjøpevann har han med i rikt monn. Det sies at drikkevannet inneholder en mikrobe som finnes bare i Egypt og den skal vi helst ikke få i oss vi som ikke er vant med springvannet her nede. Derfor kjøper jeg alltid flaskevann eller blir servert det. Ettermiddagen drar seg sakte frem og er lun i skyggen av noen svære trær som vi ligger ved, men 48 har nok steget til over 50. Lufta er tørr og det er vindstille.
1521625_10152169061105421_142909676_nAya forteller om familien sin. Sine brødre Ahmed, Khaled, Mohammed og foreldrene som ennå lever ,men begynner å bli gamle. Mohammed er den eneste som bor hjemme i Luxor fast og driver en souvenirsjappe , men de resterende pendler mellom Luxor og Hurghada, en tur på ca 3 timer med bil gjennom i alle fall 2 kontrollposter. De er der for turistenes sikkerhet. Jeg ligger behagelig henslengt i falukkaen, hører vannet klukke mot båtsiden og ser sola snart er i ferd med å gå ned. Jeg venter på min Nilcruiser som skal ta meg videre til Aswan og alle de fantastiske templene som er å se på reisen mellom Luxor og Aswan. Det er på tide å returnere til havna, finne en taxi og komme avgårde til båten min. Jeg har mye i vente.
Cruiset videre
Aya tar meg omsider til land, vi ser farvel og salam og jeg hopper inn i en taxi med en hyggelig sjåfør. Egypt er vennlighetens land, gjestfrihetens land, eventyrenes land, faraoenes land, pyramidenes land. Og ikke minst solens land. Egypt er og blir mystikkens land.
Jeg har mer å berette. Fra 4 herlige cruise på Nilen, derav ett som musiker i et norsk jazzband og våre flotte opplevelser

Kommentarer

Annonse