Annonse

Forbruker

Somrene på Haraldshaugen

Lange, lyse, sol-og gledesfylte somre på en liten gård og vi manglet ingenting!

I mange år har jeg hatt lyst til å skrive om somrene på Haraldshaugen. De lange, lyse, sol-og gledesfylte somrene hjemme hos bestemor og bestefar på Haraldshaugen, den siste gården i Buskerud mot Fagernes og Valdres– seks kilometer nord for Nes i Ådal.

Bestefar het Harald . Gården ligger på en ”haug” – derfor Haraldshaugen – på vestsiden av elva Begna – og derfor heter jeg også Harald. Og sønnen vår Jo Harald. Og barnebarnet Timothy Harald. Men det var ikke det som var viktig.

Det jeg aldri har forstått, er hvordan de to på denne tross alt karrige plassen, hver eneste sommer maktet å være vertskap for og fø hele familien. Ikke bare vår familie på fire, som kom til Haraldshaugen fra Tøyenhus ved Carl Berner i Oslo, men også Ragna, Øystein og Synnøve fra Skurdalen, onkel Trygve med familie fra Rakkestad, onkel Olav, tante Åse og kusine Tove fra Teisen i Oslo, og tante Signe og onkel Ole som også bodde i Oslo.

Spiste mye og ofte
Alle kom vi for å hjelpe til i høyonna –og det gjorde vi. Men vi gjorde mer. Ikke minst spiste vi mye og ofte. Og det manglet ikke noe. En kaffetår og en kakebit til å våkne på. Frokost. Dugurd. Middag. Kveldsmat.

Spekeskinke. Brunost. Hjemmebakt flatbrød. Egg fra egne og høyst frittgående høns. For oss ungene var det toppen å lete rundt i låven etter egg – og telle oss til hvor produktivt det siste døgnet hadde vært. Bestemor og bestefar melket kuene på gamlemåten. Og så hjalp vi vel alle til med å sveive separatoren. Griser var det også i fjøset, mens sauene sommerbeitet langt borte.

Bestefar lagde flåte
Det er ingen store jorder på Haraldshaugen, men glere små. Mye av graset måtte vi slå med ljå og noe med slåmaskin. Ute i Begna ligger Flatøya, som var viktig for forproduksjonen. Bestefar lagde en flåte hvor han festet slåmaskinen før han rodde over. ”Svarten” måtte også roes over, men han festet vi bak i båten, og så svømte han selv.

bildeNår høyet omsider var tørt, rodde bestefar også høyvogna over. Høyet plasserte han i en liten låve ute på øya. Først når isen hadde lagt seg på Begna, kjørte han med Svarten og hentet høyet opp til Haugen og låven der.

Sykkelen verdifullt fremkomstmiddel
For oss unger var tilværelsen bekymringsløs. Vi spilte fotball og lekte. Badet i kaldvannet i elva. Fisket – og fikk myggestikk. Jeg fikk dessuten låne sykkelen til bestefar for å dra til Nes og kjøpe sukker og mel og hva som ellers trengtes. De seks kilometrene gikk på tid. Husker ikke nå hvor fort det gikk, jeg prøvde nok hver dag å gjøre det litt bedre enn den forrige. ”Du må ikke stå når du sykler . Da ødelegger du kranken,” sa bestefar. Sykkelen var et verdifullt fremkomstmiddel for bestefar. For meg bare et leketøy – og jeg tenkte ikke et sekund på at jeg kunne ødelegge noe.

Fagernesbussen – et høydepunkt
Et av dagens høydepunkt var når Fagernesbussen passerte på vei til Fagernes. Da var jeg som oftest på besøk hos naboen så vidt over i Oppland, Sigurd Granheim som eide disse den gang røde bussene. Han bodde på den ene siden av veien , og hadde bussverksted og garasje på den andre siden. Storebror Terje Granheim var fullbefaren med busser, og jeg beundret hans kunnskaper. Beundringen ble ikke mindre da han lot meg overta diesel-pumpa og fylle opp Fagernesbussen nærmere halv tolv hver formiddag. Og jeg møtte trofast opp til denne ubetalte”jobben”.

Fra innlands-Norge til Ytre Oslofjord
Onkel Harald – yngste sønn av bestemor og bestefar – tok over gården etter hvert og drev den videre. Selv fikk jeg  andre interesser og ferievaner. Klassekameraten og kjæresten Turid, som også ble den bedre halvdel, hadde slektninger på Hvaler. Svigerfar Hans hadde tatt over barndomshjemmet på Asmaløy– og selv om overgangen fra innlands-Norge til Hvaler var stor – ble det Hvaler i alle somre deretter.

Tilsengs med nattskjorte og værmelding
Men jeg glemmer aldri somrene på Haraldshaugen. Kveldene på trammen når dagens dont var unnagjort. Ettertanke, ro og godt samvær. Bestefar spilte hardingfele og hadde vært spellemann på fest i tidligere tider. Nå gikk han til sengs med nattskjorte i ti-tida. Ikke noe utsvevende liv der tilgards. Så hørte vi værmeldingene på radio – før det var kvelden for oss alle. Og jeg forstår ennå ikke hvordan bestefar og bestemor klarte å overleve sommerinvasjonen på den beskjedne og vakre husmannsplassen nederst i Begnadalen – ved inngangen til Valdres.

 

Kommentarer

Annonse