Alf G. Andersen
03 Apr
03Apr

Kjære reiseglade lyttere,

Denne gang skal jeg utfordre dere med å stille et spørsmål dere neppe kan besvar: Hva er den nesten banale tilnærmingen mellom følgende begreper: En olympisk mester i spyd, en enestående skog av eukalyptus-trær, Roald Amundsen og Hobart? Nei, spørsmålet er nok umulig å besvare. Men jeg skal lede dere frem til løsningen ved å ta dere med på en eventyrlig reise i det som nå begynner å bli fjern fortid.

Melbourne, Australia sett fra fugleperspektiv

Melbourne sett fra fugleperspektiv (fotokilde: Aditya Banerjee, Pexels)

Vi befinner oss i Australia midt på 1970-tallet. Jeg har i et par måneder reist rundt på kontinentet da jeg havnet i Melbourne. Der skulle jeg intervjue en velstående forretningsmann om hans fortid som leder for den norske OL-troppen under OL Melbourne i 1956. Jeg ønsket å intervjue ham om hans forhold til Egil Danielsen, han som vant spydkonkurransen ved å kaste 85,71meter som den gang også var verdensrekord. Jo, vi fikk en lang og hyggelig samtale om Danielsen og den norske troppen for øvrig. Jeg var i ferd med å avslutte intervjuet, da jeg får spørsmålet: «Andersen, hva skal du gjøre når du er ferdig her i Melbourne»? Jeg trekker på skuldrene og sier at jeg planlegger å reise mot nord – til Queensland. Så gir han meg et skjevt smil – og forslag som jeg helt til den dag i dag ikke kunne forstå hensikten med, for hans del. «Andersen. Du vet kanskje at den store øya Tasmania ligger helt syd i Australia. Nord på øya ligger en nesten legendarisk skog av eukalyptus-trær som jeg eier og har tjent en formue på. Denne skogen er et syn verdt. Reis dit da vel. Det er en liten flyplass ved utkanten av skogen». Jeg skal gi et svar, men har nesten ikke ord. Hvordan i huleste skal jeg finansiere en  slik nesten utenkelig ekspedisjon. «Andersen, jeg har både fly og pilot om inviterer til eukalyptus-skogen, jeg jeg dekker alle omkostninger. Bare reis og kos deg!». Og slik ble det. 

Eukalyptus-skog

Eukalyptus-trær (fotokilde: Lachlan Ross, Pexels)

Noen dager senere er jeg om bord på flyet som lander på Tasmania, rett ved eukalyptus-skogen. Og det ble innledningen til en drømmenes reise i en ny verden. De første par dagene reiste vi rundt i skogen jeg aldri glemmer. Flere av trærne er 80-90 meter høye, blant verdens høyeste og vi vandret blant dem som i et eventyrland. Piloten fortalte meg at trærne er viktig for Australias tømmerhogst. Og at flere av dem inneholder en svært brennbare olje som gjør dem utsatte for skogbrann. Det hender trærne eksploderer når det brenner som verst. Enkelte av artene har også i seg en olje som brukes i medisin og som smakstilførsel. Vi brukte tiden godt, og leide oss en jeep for å se mer av øya, og for å sette oss inn i dens historie.

Hobart som sett fra Rosny Hill Lookout, Tasmania

Hobart som sett fra Rosny Hill Lookout (foto: Peter Robinson, Pexels)

De første menneskene kom til Tasmania for mellom 29 000 og 14 000 år siden. Lenge var de tasmanske aboriginene de som levde lengst sør i verden. Tidlig på 1800-tallet ble nesten alle tasmanske aboriginer drept av europeiske bosettere i en konflikt som varte i tiår og har blitt døpt The Black War. På 1800-tallet var øya åsted for europeiske fengsler dit de deporterte fanger. Mye kan fortelles om Tasmania, men jeg falt spesielt for delstatshovedstaden Hobart helt syd i landet. Jeg ble ganske tidlig klar over de hadde en folkehelt fra tidlig på 1900-tallet. Roald Amundsen. Han brukte Hobart som base for sin ekspedisjon med Fram til Sydpolen. I 1911-12 kjempet han mot Robert Falcon Scott om å være den første til å sette sin fot på Sydpolen. Som vel de fleste vet, vant Amundsen kappløpet med 35 dager. Så returnerte han til Hobart. Der beordret han mannskapet til å forbli ombord mens han gikk i land først, og fortsatte direkte til Generalpostkontoret for å sende et telegram til den unge kong Haakon VII av Norge. «Vi har erobret Sydpolen». I Hobart lovpriser de fremdeles Roald Amundsen som deres store helt. Her er historiske statuer av mannen de aldri glemmer, og som jeg benytter til å avslutte denne beretningen om livets tilfeldigheter.

Kommentarer
* E-posten vil ikke bli publisert på hjemmesiden.